Ved utgangen av 2011 var 550 barn og unge i tiltak i barnevernet. Stadig flere tas rett ut av føden og plasseres direkte i fosterhjem. I en artikkelserie over tre dager setter vi fokus på temaet.

KRISTIANSAND: — Jeg følte meg så krenket, sier "Trine" i dag.

Hun sitter med fingrene rundt et glass kaffe latte i kjelleren til "Hos Naboen" i Markens. Snart skal hun sette seg på flyet og reise dit sønnen hennes bor nå.

Hos ham skal de leke litt med Lego, og så skal hun gi femåringen julegavene. Som alltid får de kun to timer sammen. Så skal han tilbake til sin nye familie.

— Jeg husker første gang jeg hørte ham kalle en annen for mamma. Det var ti kniver i hjertet. Det var grusomt, sier "Trine".

- Ble nektet å amme

Tilbake til sommeren 2007. I en annen by enn Kristiansand. Etter ni måneder gleder "Trine" seg til det som skal skje. Hun har hatt et svært trøblete liv, men nå har urinprøvene tatt gjennom hele svangerskapet ikke vist spor av rus.

Dagen sønnen kommer til verden, blir ikke slik hun har forestilt seg.

— Da han ble født nektet de meg å amme. De tok han bare fra meg, sa ingen ting, sier "Trine" til Fædrelandsvennen.

Ruset seg igjen

Når hun får summet seg, står hun opp. Vil hente ham tilbake i senga. Inne på rommet der han ligger får hun holdt ham litt. Rekker å knipse noen bilder med mobilen. Så dukket barnevernet opp.

— Jeg kan ikke huske nøyaktig hva de sa, men jeg husker en av dem sa "Nå er det nok, Trine". De tok ham med seg. Det var fire timer etter at han var født, sier hun.

"Trine" kjemper med å holde tårene tilbake.

— Etterpå ba de meg bare om å gå. Så stod jeg på fødeavdelingen, tenkte: "hva gjør jeg nå?" Turde ikke ringe til noen, si at "nå tok de ham". Hjem turde jeg heller ikke gå. Der var jo sengen hans som jeg hadde gjort klar, sier hun.

— Det eneste jeg ville var å dø.

Hun hadde vært rusfri i ni måneder. Men nå ble livet for tøft og hun sprakk.

— Jeg gikk rett opp til en venninne og ruste bort følelsene, sier "Trine".

Følte seg verdiløs

Det gjør vondt å rippe opp i minnene. Men 39-åringen vil sette lys på hvordan foreldre som mister sine nyfødte blir behandlet. "Trine" vet at hennes opplevelse ikke er unik.

Ingen hadde forberedt henne på hva det som skjedde på fødeavdelingen for fem år siden.

— Hadde de sagt noe, kunne jeg psykisk ha forberedt meg på det som skulle skje, sier "Trine".

Og så er dette med at hun etterpå ble bedt om å forlate føden.

— Noen burde jo ha snakket med meg. De sender deg bare ut, som om du ikke er verd noen ting, sier "Trine".

Vil ikke ta sønnen tilbake

Barnevernet mente at flere forhold hadde vist at "Trine" manglet evne til å ivareta et barn. I tillegg kunne sønnen risikere å vokse opp i et voldelig hjem.

Gutten havnet først på et barnehjem. En uke gammel kom han i et midlertidig beredskapshjem. Tilslutt ble omsorgen overtatt av en permanent fosterfamilie. Barnevernets fylkesnemd bestemte at hun kunne treffe ham to timer, åtte ganger i året.

"Trine" sier hun i dag har et godt samarbeid med både barnevernet og fosterfamilien. Selv om hun nå er rusfri, jobber og går på skole, har hun ikke gjort noen forsøk på å få tilbake omsorgen for sønnen.

— Jeg har tatt et valg og latt ham forbli i fosterhjemmet. Han har søsken der, er en del av deres familie nå. Jeg er kommet meg på beina igjen, men jeg mener det vil være urettferdig overfor ham og rive ham bort fra hans trygghet, sier hun.

Et nullpunkt

— Sett i ettertid, mener du det var rett at han ble tatt fra deg?

— Nei, de kunne heller ha hjulpet meg. Det var en overreaksjon, sier "Trine".

Hun legger til:

— På den annen side: Det som skjedd med sønnen min var min bunn, mitt nullpunkt, det som fikk meg til å ta ordenlige tak i livet mitt. Jeg har nå vært rusfri i fire år.