Grått, vått og trist på Varhaug i dag

Sunnivas kiste ble senket i jorden utenfor Varhaug kyrkje klokka 12.30 i dag, fredag, sammen med et hav av røde roser og en blå bamseblekksprut.

Det regner og blåser på Varhaug fredag formiddag. Dette blir også rammen rundt familiens siste farvel til Sunniva Ødegård. 13-åringen fra Varhaug ble funnet drept natt til mandag 30. juli.

Allerede fra klokka ti hadde mange bygdefolk og familiemedlemmer tatt plass og om lag 400 personer fylte opp alle benker lenge før seremonien begynte.

Kort tid før klokkene ringte kom familien inn og satte seg på første benkerad i en allerede fullsatt kirke.

Åpner med «Alt ble så stille»

Seremonien åpner med en rørende versjon av sangen «Alt ble så stille», framført av solist Bjarte Lending som også spilte piano.

Deretter synger alle «Kjærlighet fra Gud».

Organist er Geir Palle Haarr. Prest er Gaute Øgreid Rasmussen.

Prestens minneord:

Presten åpnet minneordet med å minne om hvorfor alle var samlet i kirka:

– Den fryktelige nyheten om at Sunniva ble funnet død for 11 dager siden har satt dype spor i bygda. Vi føler oss lammet og uendelig triste.

Presten fortsetter med å fortelle:

– Som ganske liten var Sunniva hos dagmamma før hun fikk plass i barnehagen. Hun gikk alle barneskoleårene på Varhaug skule og hadde nettopp fullført første år på Varhaug ungdomsskule. Hun var påmeldt til konfirmasjonsforberedelser og skulle stå konfirmant til våren 2019.»

– Sunniva var livlig og sprudlende. Hun likte å synge og opptre og kunne godt tenke seg å bli med i Idol eller å bli en kjendis.

– Familien har gode minner sammen med henne. Hun styrte køen for de som skulle hoppe på trampolinen, selv om mange var eldre enn henne. . Hun likte godt å sjefe.

– Lillebror kom da Sunniva var 8 år. Hun var sjalu i begynnelsen, men søskenkjærligheten tok over.

– Hun likte å spille spill, men det var tungt å tape i ludo.

– Hun likte også godt å pynte seg. Hun spilte også håndball, var med i 4H og det kristne ungdomslaget i kirka.»

Skulle til Danmark 6. august

– Som 3-åring lå hun på sykehuset med en øyeinfeksjon. Da viste bestemtheten hennes seg. Sykepleieren fikk ikke lov til å måle kroppstemperaturen i rumpa før hun fikk iskrem.

Latteren blander seg med tårene i forsamlingen når presten forteller denne historien.

– I sommer har hun passet på lillebroren, og hun tok seg godt betalt. Pengene skulle brukes på Danmarks-tur med familien og campingvogn 6. august.

– Ei flott jentes liv endte på stien, bare 13 år gammel. Et fryktelig slag for familien, men en tragedie også for bygda Varhaug. Vi som er her i dag ønsker å meddele til Sunnivas nærmeste at vi føler med dere. Og lyse fred over Sunnivas minne,» avsluttet presten sitt minneord.

Savner klemmen

Etter presten er det onkel Ove som holder minneord:

- Du hadde alltid ønsket å bli kjendis men det skulle ikke skje på denne måten.»

Onkel forteller om ei livlig jente som likte oppmerksomhet og å opptre. Hun stod gjerne for underholdningen i familien. Da tante og onkel kjøpte ny BMW, pyntet Sunniva litt på den ved å signere autografen sin med stein inn i panseret.

– Når vi treftes var det viktig for oss å gi klemmer. Det kommer vi til å savne,» sa onkelen.

Siste hilsen fra søsken

Etter minneordene blir helsingene på kransene lest opp.

Tårene renner og hele forsamlingen hulker når storesøsters og lillebrors siste hilsen leses opp:

– Du vil alltid være vår søster. Kjempeglad i deg. Savner deg.

Etterpå sang solist Bjarte Lending «Det fine vi hadd sammen». Hele forsamlingen sang «Ein fin liten blome i skogen eg ser», oversatt fra svensk, ofte framført av Bjørn Eidsvåg.

Diktet til Ingeborg Prytz Fougner «Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med» er satt melodi til at Sigurd Lunde og synges etter talen.

Salme ved grava er: «Fager kveldsol smiler».

Jesus gråt

I sin forkynnelsesdel legger presten vekt på sorgen og fortvilelsen.

Talen er sentrert rundt bibelens aller korteste vers: «Jesus gråt».

– Jeg vet at mange som er i sorg har vært hjemme hos familien. Mange har lagt ned blomster der Sunniva ble funnet. Mange har bedt for familien for at de skal finne styrke.

Han trekker linjer mellom Sunnivas død og Lasarus’ død.

– Vi er mange i kirka i dag som er i sorg. Vi viser sorgen forskjellig. Noen kjenner klump i halsen, og svelger og svelger. Noen bruker alle kreftene på å holde følelsene under kontroll. Noen gråter. Vi gråter fordi Sunniva er død.

– Dø må vi alle sammen, før eller senere. Det er det sikreste i livet. Men om det er den fysiske døden som kommer, og en blir lagt i grav, lever vi fremdeles i Jesus. Døden er ikke slutten. Jesus er sterkere enn døden. Det er en styrke for mange.

Varhaug skule åpen etterpå

Seremonien inne i kirka er avsluttet om lag klokka 12.15 og forsamlingen følger båra til graven. Det er Sunnivas nærmeste familie som fører båra til Sunniva.

Utendørs har vinden løyet og regnet avtatt, men dråpene drypper fortsatt og himmelen er tung. Det er surt og iskaldt når Sunnivas båre føres til graven.

Etter jordpåkastelse og avslutning ved graven, er det åpent minnesamvær på Varhaug skule.

Mange sørgende legger en rød rose på båren etter siste samle.

En blå bamseblekksprut ligger også på kistelokket til Sunnivas siste reise.