For tre uker siden var det en gledens stund på Umoe Mandal. Onsdag morgen — klokken 09.16 - fløt herdestoffet vinylester inn i fiberplatene på et bord i verftshallen. Det var startskuddet for de fem nye MTB-skipene som skal bygges de neste årene.På det meste vil 220 produksjonsarbeidere være i full sving her. Mer enn noen annen er det klubbformann John Harald Pedersen som har æren for at det skjer. Alle som har fulgt kampen for arbeidsplassene i alle disse årene på nært hold, vet det.Men det har kostet. - Etter at avgjørelsen omsider var tatt på Stortinget sommeren 2002, møtte jeg betongveggen. Det var som om all luft gikk ut av meg, det var ikke mer å hente. Siden har han vært sykmeldt.John Haralds trælete fingre griper etter en sigarett. Vi sitter sammen med ham i sofaen hjemme på Østre Skogsfjord i Mandal. Han er bokstavelig talt kommet til verden i et hus noen steinkast unna. Da hadde hans mor født intet mindre enn 13 barn før John Harald kom til verden. Tre av dem var dødfødsler.- Du kan trygt si det var tøffe tak i oppveksten. Hun slet veldig, mor. Far var i utenriksfart, dermed falt så å si alt på henne, forteller John Harald.Han husker moren fikk en halvautomatisk vaskemaskin da han var 8-10 år. Selv om hun fortsatt måtte bort i bekken for å skylle klærne, var maskinen til god hjelp for henne.Men selv fikk han nok ikke den oppfølgingen han som barn hadde behov for. - I dag får de fleste barn foreldrenes fulle oppmerksomhet. Noe slikt var ikke mulig i min oppvekst, minnes John Harald. Ble alkoholiker
Det gikk derfor riktig galt. Han havnet i et rusmiljø i Mandal som 15-åring, og ble raskt avhengig av alkohol. Han har ingen problemer med å være åpen om denne delen av sitt liv: - Ja, tenk jeg ble alkoholiker som ungdom. Det var helt forferdelig.Mye av ungdomstiden hans forsvant i alkoholrus. Likevel klarte John Harald å fullføre skolen og få jobb som mekanikerlærling på Westermoen Hydrofoil A/S. Han utmerket seg kjapt som en dyktig fagarbeider, men klarte ikke å skjule rusproblemene.- Det var formannen der som tok tak i meg og fikk meg på Lolandsheimen i et forsøk på å bremse drikkingen. Men det var mislykket. Jeg holdt ikke ut å være der, og rømte begge gangene jeg var på avvenning, sier John Harald hoderystende.Det var først da han møtte Wenche, som senere ble hans hustru, at han sluttet å drikke. - Mens alle andre ga meg opp, snudde hun aldri ryggen til meg. Hun fikk meg på rett kjøl.John Harald har altså hatt sitt å stri med her i livet. Men mye å glede seg over har han også hatt - særlig barna han og Wenche fikk. Helene (28), Daniel (24) og Edel (22) har alle skikket seg godt her i livet. De bor i Mandal, og har også skjenket ham to barnebarn, Wenche Marita (2) og Mathias (1). Kona døde
Barnebarna fikk Wenche aldri oppleve. Hun døde brått for 12 år siden av hjerteinfarkt. En morgen ble hun funnet av eldstedatteren. Da fikk John Harald bruk for alt han hadde av krefter.- Da Wenche døde hadde jeg vært ett år på Kværner Mandal og var nylig valgt til klubbformann. Det gikk på stumpene en stund, der jeg bare eksisterte for ungene og tillitsmannsjobben, forteller John Harald.Han lener seg tilbake i sofaen, blir taus og tenker på tiden som fersk enkemann. Uten eldstedatteren - som da var 16 år - hadde ikke noe fungert.Samtidig var bråket på Kværner Mandal under oppseiling. Minerydderbyggingen var i gang, og Sjøforsvaret truet med å nekte å betale for den første båten, som de følte ikke var god nok. Til Oslo med privatfly
Fædrelandsvennens elektroniske arkiv går tilbake til begynnelsen av 1990-tallet. Et søk i arkivet på John Harald Pedersen treffer hans navn utrolige 454 ganger! Det forteller sitt om hvordan han har stått på barrikadene for arbeidsplassene og i de utallige konfliktene som har preget bedriften.- Jeg vurderte aldri seriøst å gi meg med tillitsmannsarbeid etter Wenches død, selv om det ble arbeid både på kveldene og i helgene. Det ble til at jeg kuttet ut idretten jeg drev med på si - alt fokus ble rettet inn mot å få hjem og jobb til å fungere. Svigermors hjelp var også uvurderlig.John Harald betraktet klubbarbeidet som svært meningsfylt. Samtidig oppnådde han dyp respekt både i ledelsen, blant de ansatte og på Stortinget. Da hele verftet holdt på å velte overende på grunn av striden med Sjøforsvaret, sendte ledelsen ham alene til Oslo med privatfly for å overtale forsvarskomiteen til å bidra med penger. Det klarte han.Så kom MTB-saken. Kværner Mandal vant kontrakten om å bygge forseriefartøyet - et arbeid som begynte i 1997. - Vi skjønte alle hvor viktig det var at den fungerte hundre prosent. Hadde det blitt noe kluss med den, kunne vi i alle fall sagt farvel til MTB-serien. Seks direktører
En gjennomgang av de hundrevis av sakene Fædrelandsvennen har skrevet om verftet og denne mannen, forteller om utallige kamper. For eksempel mellom John Harald og direktørene. Seks har han hatt over seg, og kjemien har såvisst ikke vært like god som i dag. Flere har blitt bedt om «å dra til h{hellip}{hellip}» av klubbformannen. En av dem prøvde å skyve ham ut av bedriften. Ikke minst mislikte denne direktøren at John Harald jobbet som klubbformann på heltid, tross pålegget om at klubbarbeid bare skulle ta 2,5 timer per uke.- Jeg bare ba ham holde seg på kontoret og pulten sin. Vi var i krig for arbeidsplassene, det krevde all min tid, minnes John Harald.Det som har gjort sterkest inntrykk på 51-åringen, har vært alle de brutte løftene fra politikerne i Oslo. - De svingte fra den ene dagen til den andre. De var forferdelige å forholde seg til.Men han er glad for ha blitt ledet av Jens Ulltveit-Moe. Før den mektige konsernsjefen kjøpte opp Kværner Mandal, spurte han John Harald om han skulle kjøpe verftet. Det skjedde under en privat middag i Oslo.- Han sa han ville la være om jeg sa nei, men jeg trodde han kunne redde verftet. Jeg fikk rett, og det er godt å tenke på, sier John Harald og smiler - igjen. Ulltveit-Moe ringte en stund etter overtakelsen og spurte John Harald hvem han ville ha som direktør ved Umoe Mandal. Da fikk ikke klubbformannen viljen sin, men han er svært godt fornøyd med dagens leder likevel.Sommeren 2002 godkjente Stortinget MTB-byggingen. Ti års kamp var over. Tilbake satt en utkjørt klubbformann.- Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Her hadde jeg kriget i så mange år og endelig lykkes. Det ble et voldsomt antiklimaks. Jeg følte egentlig ikke noen veldig glede over at politikerne endelig hadde gjort det de skulle ha gjort for lenge siden.Han ble sykmeldt - og har vært det siden - i ett og et halvt år. Han beskriver fjoråret som forferdelig, ute av stand som han var til å gjøre noe som helst. Uten sin nye kone, Helén Tonning Pedersens støtte, vet han sant å si ikke hvordan det ville ha gått. Men hun har lidd med ham og støttet han i de mørke stundene.Selv er hun plastoperatør på Umoe Mandal, og skryter veldig av ham. - Jeg er så stolt av ham. Han hadde krefter til å kjempe for arbeidsplassene, mot politikere og samtidig hjelpe sine klubbmedlemmer som slet med usikkerheten. Alle skulle ha en bit av ham. Klart det raknet til slutt, sier hun. Aldri mer klubbformann
I dag går det rette veien for John Harald Pedersen. Han håper å være på jobb igjen i løpet av våren. Samme morgen som Fædrelandsvennen var på besøk, ringte direktør Peter Klemsdal for å høre hvordan det står til. Han fortalte også at de nok skal finne vettugt arbeid til ham når han kommer tilbake.- Jeg kan jo ikke gi meg som 51-åring vel, flirer John Harald. Men han blir ikke klubbformann igjen. Heller ikke vil han sitte i noe klubbstyre. Da vil han bare føle seg som syvende far i huset.Vårt besøk er snart over, og vi spør hvor hans kjennetegn nummer én, vesten, er blitt av. Det vet han ikke selv. I mange år gikk han rundt med vesten til alle anledninger - nå er den stuet vekk. Vesten som er spesialsydd på Konsmo, fant kona innerst i skapet - slitt ut, men full av minner.Den har gjort sitt. Også mannen i vesten, John Harald Pedersen, har gjort sitt. Det skal 220 mennesker på Gismerøya være takknemlige for.