KRISTIANSAND : — En helt vanlig uke. Vi har mye å gjøre, men vi trives med dette, og i alle sakene denne uken har vi greid å yte hjelp, sier Gundersen og Riber.De er to av de 30 som arbeider i det som heter «enhet for behovsvurdering og tjenestetildeling» (EBT) og som ligger i andre etasje i helse- og sosialsenteret i Kirkegaten. En etat som denne uken har fått mye kritikk, ikke minst fordi de bommer på en del formelle prosedyrer. Makt

Få steder i Kristiansand finnes så stor makt samlet på så liten plass som i EBT. De ansatte avgjør hvor pleietrengende du er og hva slags hjelp du skal få av Kristiansand kommune. - Dere har stor makt over enkeltmennesker?- Ja. Våre avgjørelser har store konsekvenser for den enkelte, sier leder Lisbeth Bergstøl.De 30 ansatte i EBT får 600 millioner i året av politikerne. Innenfor den rammen må hjelpen gis til den enkelte.- Du kan si at vi i EBT jobber midt i skvisen mellom folks ønsker og det budsjettene gir plass til. I praksis betyr det at vi må sikre alle som trenger det et faglig forsvarlig minimumstilbud, sier Bergstøl.- Minimumstilbud?- Ja, det er ikke rom for mer. Jeg skulle gjerne hatt de 70 millionene ekstra som Kristiansand bruker mindre enn de andre storbyene på eldreomsorg, sier Bergstøl. 4000 saker

Til nå i år har EBTs ansatte avgjort nesten 4000 enkeltsaker om sykehjemsplass, avlastningsplass, hjemmesykepleie, hjemmehjelp, støttekontakt og så videre.- Må man være iskald kyniker for å greie en sånn oppgave?- Nei, svarer Bjørg Berg Riber kontant. - Det er ikke sånn det fungerer. Både hun og Anne Gundersen snakker om et spennende yrke med mange gode opplevelser.- Når vi får en søknad fra en gammel om sykehjemsplass, drar vi ut på hjemmebesøk for å vurdere situasjonen. Veldig mye handler om trygghet. Via informasjon og god samtale kan vi snakke om det faglige. Ofte er det litt mer hjemmesykepleie, litt mer avlastning som skal til, ikke sykehjemsplass forklarer de to.- Hvilke kriterier legger dere til grunn?- Ingen pasienter er like. Det handler om helse, trygghet, pårørende, hjemmeforhold. Det er en stor vurdering. Ofte sitter vi flere kolleger sammen for å være sikre på at vi gjør rett, sier Anne Gundersen.Når EBTs saksbehandlere har bestemt seg, sender de beskjed til et eller annet sonekontor eller sykehjem. Så får de ansvaret for å tilby hjelp. - Dere er på en måte sensor i andres liv?- Den eldres opplevelser kan vi ikke korrigere. Alle eier sitt eget liv. Men vi er sykepleiere, vi har fagutdannelse til å vurdere hva som er fornuftig hjelp. Det er jobben vår. Ønsker fokus på det positive

— Og der bommer dere, for folk er jo stort sett veldig misfornøyd med eldreomsorgen i Kristiansand?- Nei, de aller fleste er svært fornøyde. Men de gode historiene snakker jo ingen om. Det er når noe svikter at eldreomsorgen blir tema i familieselskaper, i nabolaget og i avisen. Det sliter vi med, sier Berg Riber.- Hvordan da?- Fordi mange ikke stoler på oss. De tror ikke vi kan gi trygg hjemmesykepleie for eksempel. For de har hørt en skremselshistorie en eller annen gang. Da må vi snakke lenge, og så kommer tryggheten, forteller Bergstøl.Et annet problem, sett fra andre etasje hos EBT, er folks forventninger.- De som synes ting butter, og ber om litt hjelp, de blir nesten alltid fornøyde. Men så har vi de som tror kommunen kan løse alle problemer i livet. De er det vanskelig å skape trygghet for, sier Bergstøl.