Norge er trolig det landet innen den industrialiserte verden med flest restriksjoner for sine innbyggere og bedrifter. Dette til tross for at vi er blant de mer glissent befolkede landene. Vi reguleres av strenge konsesjonsregler og regler i forhold til plan og bygningsloven, vi får ikke lov å bo hvor vi vil, og vi er under en statlig datakontroll via skatte og avgiftssystem. Svært mange av oss mener at den statlige kontrollen over enkeltmenneskene er kommet for langt, og at den er unødvendig. For eksempel hvilken skade kan et båtnaust i Lyngdal ha for en kontorist hos fylkesmannen (interesseforvalter for resten av Norge), når Lyngdals folkevalgte som bor her mener det er helt greit. Problemet er at det er for mange som har skaffet seg levebrødet innenfor disse kontrollorganene, og vi har vest Europas sterkeste vekst i offentlig sysselsatte. Det siste nye nå er de nye sikkerhetskravene til norske havner med internasjonale anløp. Bare dette vil koste opp i mote en milliard, og som noen må finansiere, gjett om konsulentfirmaene koser seg! Er det rart at næringslivet sliter, og det skal ikke så veldig store havneanlegget til før det må ansettes ekstra for å betjene de pålagte sikkerhetsplaner. Når vi tar i betraktning situasjonen for næringslivet i dag, bør staten dekke disse kostnadene. Av den norske vareomsetningen er allerede ca. 7,5% transportkostnader, mens EU ligger på bare 2,2%. Disse nye havnekostnadene vil i hovedsak ramme eksporten dersom kostnadene ikke dekkes av staten. At staten vil dekke noe er det hittil ikke symptomer på.Enkeltmenneskene rammes gjennom mangel på utvikling av næringslivet, det blir mangel på etablering av nye arbeidsplasser. Å etablere en ny bedrift i dag kan nesten betegnes med det indianerne kalte for spissrotgang. Det er ikke småtterier en etablerer må igjennom for å starte, og det er både byråkratiske og politiske irrganger som skal overvinnes. Vi kjenner til og med eksempler på at etableringer har fått avslag basert på at beslutningsmyndigheten ikke har tro på at foretaket kan lykkes økonomisk, selv om det ikke skal lånes penger fra det offentlige. Jeg er kommet til at det er i fåtall det som framdeles er tillatt for den enkelte å beslutte, mens resterende er forbudt uten særtillatelse fra et statlig eller offentlig organ. At vi er et høykostland kan forklares ved at halvparten av den arbeidsføre befolkning er offentlig ansatt. Det er derfor ikke arbeidstakernes nettolønn som knekker oss, men bruttolønnskostnaden når staten har plusset på sitt. Bedriftene klarer ikke lengre å rasjonalisere mer for å kompensere for veksten i det offentlige. Bedriftene kan fremdeles importere enda mer automasjon for dermed å klare seg med færre arbeidsplasser, men det vil øke de offentlige kostnadene, og som bedriftene har erfaring med faller tilbake på seg selv.Denne utviklingen har langt på vei ødelagt Norge som industrinasjon, vi klarer snart ikke lengre å foredle noen av våre råstoffer. Også prosessindustrien er i fare dersom politikere og byråkrater finner for alvor å bruke prisen på elektrisk energi som inntektskilde til staten. Staten henter inn dobbelt så meget via utbytte og strømavgifter, som den skattelette som gis. Får vi en slik utvikling har Norge mistet sin siste industri, og vi blir en ren råstoffnasjon på linje med enkelte afrikanske stater. Det som da vil skje er at vi også mister den høykompetanse vi i dag besitter innen visse felter, fordi det ikke lengre er noe her hjemme å bruke den på. Ikke engang bredbandsutviklingen har fulgt med slik at vi kunne beholdt noe av den.Vi kommer inn i den onde sirkel.Siggen AbuslandFylkesformann FrP