LONDON: Når britene stemmer 5. mai, handler valget i realiteten om regjeringen skal være en anelse til høyre – eller litt mer til høyre for midten.

Den ideologiske forskjellen mellom Labour og de konservative – de eneste to partier som har en realistisk sjanse til å danne regjering i Storbritannia – er svært liten.

Derfor kommer mye av valget til å handle om hvorvidt britene heller vil ledes av den 51 år gamle Tony Blair – og litt lengre inn i fremtiden av hans kronprins og finansminister, 54 år gamle Gordon Brown – eller om de foretrekker den 63-årige Michael Howard, advokat og tidligere konservativ innenriksminister. Eller hvem vil de nødig se spasere inn gjennom den sorte døren i Downing Street nummer 10 dagen etter valget?

Hvem stoler de mest på?

– Det britiske valgsystemet, som med flertallsavstemning velger en kandidat for hver valgkrets, er av de mest uproporsjonale blant verdens etablerte demokratier, påpeker Patrick Dunleavy. Han er en ledende ekspert på britisk politikk på den anerkjente London School of Economics.

– Vi har et stort politisk system med mange forskjellige partier (det er syv store partier i England, red.), men dette teller ikke ved parlamentsvalgene, sier han.

Et stort parti kan med andre ord oppnå et flertall av plassene i Underhuset uten å ha et flertall av stemmene på landsplan. Omvendt kan et lite parti ta masser av stemmerne, men få av plassene i Underhuset.

Ta for eksempel liberaldemokratene, Storbritannias tredje største parti og den viktigste representanten for venstresiden etter Labours høyredreining under Tony Blair:

Ved valget i 2001 fikk de 18 prosent av stemmene, men kun 52 av plassene i Underhuset. Det vil si knapt 8 prosent. Liberaldemokratene, i dag ledet av skotten Charles Kennedy, har forsøkt å gjøre om valgsystemet i årevis.

Da Labour kom til makten i 1997 innførte man proporsjonalvalg på flere fronter. Blant annet ved valget av borgermestere og de selvstyrende parlamenter i Skottland, Wales og Nord-Irland. Men det nasjonale parlamentsvalget er det ikke blitt rørt ved.

Favoriserer

Valgsystemet favoriserer det til enhver tid største partiet. Før i tiden var det de konservative som hadde fordel av det, nå er det Labour. Ingen av dem ønsker å gjøre om på ordningen.

Labour fikk i 2001 42 prosent av stemmene på landsplan, men to tredjedeler av plassene i Underhuset. Det gav et massivt flertall på 161, og det er det som Labour nå skal forsvare 5. mai.

Det skal i alt velges 646 Underhus-medlemmer. Et gjennomsnitt av meningsmålingene foretatt i uken etter utskrivingen av valget, peker mot et Labour-flertall på 106. Det vil etter omstendighetene være et godt resultat for Blair.

– Men bare ørsmå forskyvninger i den nasjonale stemmefordelingen kan gjøre en kjempeforskjell for resultatet, og det gjør meningsmålingene svært uforutsigelige, sier Patrick Dunleavy.

Han sier at det er mulig at Labour ender med et langt mindre flertall, eller at Labour blir det største partiet i Parlamentet. Men uten å ha et overordnet flertall.

Et slik resultat – som ville innebære en fantastisk fremgang for de konservative, eller et sterkt valg for liberaldemokratene – ville stadig gi en Labour-regjering. Men den ville være handlingslammet, og Tony Blair vil nok finne det vanskelig å fortsette lenge som statsminister.

Og så kan det selvfølgelig ikke helt utelukkes at de konservative vinner etter åtte år i opposisjon, selv om det nå forekommer usannsynlig. Men alt kan skje i britisk politikk.

Farlig for Blair

Et flertall til Labour på under 40 plasser i Underhuset regnes av mange valgeksperter for å være farlig for Blair: Fordi minst 40 av hans partifeller sies å hate ham nok til å være parate til å stemme imot ham.

Patrick Dunleavy er uenig, Han mener at et flertall på selv to plasser ville være godt nok, fordi partiet i den situasjonen ville bakke opp om Blair. Tony Blair vil nok i de kommende uker gjøre alt for å unngå å finne ut av hvem som har rett.

For Labour gjelder det imidlertid ikke bare om å overbevise velgerne om partiets politikk. Det gjelder i høy grad også om å få velgerne til stemmelokalene.

Valgdeltagelsen var kun 59 prosent ved forrige valg, og denne gang tegner den til å bli kun 53 prosent. En lav stemmeprosent har historisk skadet Labour mer enn de konservative.

– Men hva er forklaringen på at britene ikke gidder å stemme?

– En av grunnene er at Labour er blitt et sentrumsparti, hvilket er noe som skuffer de fleste Labour-velgere. Det er visse tegn på at folk ikke engang gidder å registrere seg som velgere i de sikre Labour-valgkretsene. Og valgsystemet er i det hele tatt veldig frastøtende for velgerne, sier Patrick Dunleavy.

Irak-krigen

Krigen i Irak i 2003, og den måten den ble håndtert på av Tony Blairs regjering, menes å ha kostet Labour dyrt i stemmer.

– Det er noen eksperter som gjetter på at krigen i Irak har kostet en tre prosents reduksjon i støtten til Labour over en bred kam. Det lyder kanskje ikke som mye, men det er faktisk et vesentlig problem, sier Patrick Dunleavy.

Han noterer seg at det bevisst er meget få bilder av Tony Blair i Labours valgmateriale i dag – et markant skifte i forhold til 1997 og 2001. Labours partimaskin er samtidig begynt å dytte finansminister Gordon Brown fram som et alternativt overfor velgerne som ikke liker Blair.

Mest populær

Og den strategien har båret frukter. Meningsmålingene har beveget seg i Labours favør siden Blair og Brown reiste landet rundt sammen ved valgkampens start, og opptrådte sammen i en reklamefilm på tv. Brown, den lengst sittende britiske finansminister i manns minne, er populær blant Labours kjernevelgere.

Det ventes at Brown vil ta over, når Blair trer tilbake på et eller annet tidspunkt i løpet av neste regjeringsperiode – hvis partiet vinner 5. mai.

– De konservative startet valgkampen med sloganet «Stem på Blair og få Brown», men det har de måttet droppe – fordi det faktisk hjalp Labour, sier Patrick Dunleavy.

Storbritannia går til valg etter en av de lengste uavbrutte økonomiske vekstperioder i landets historie. Velgerne er økonomisk tilfredse, og det ses ofte som en av grunnene til at mange av dem kanskje blir hjemme 5. mai. Labour kan rett og slett bli offer for sin egen suksess.

Det som opptar de britisk velgere mest, er ifølge analysefirmaet ICM, sykehusene (21 prosent), skattene og offentlig service (16 prosent), lov og orden (14 prosent), utdannelse (12 prosent) og innvandring (12 prosent.).

Mye av valgkampen blir utspilt lokalt og omkring lokale temaer. Som i Birmingham-regionen, hvor bilfabrikken MG Rovers kollaps kan få en stor innflytelse.

Europa og terrorisme står derimot helt nede på bunnen av listen. Utenrikspolitikk figurerer aldri høyt på dagsordenen ved britisk valg, og spesielt ikke denne gang.

Irak teller, men kun i form av det avledete spørsmål om Tony Blairs personlige troverdighet. Liberaldemokratene var imot krigen, mens de konservative var for den. Alle tre store partier ønsker å bevare de britiske tropper i Irak inntil situasjonen i landet er stabil.

Den britiske folkeavstemning om EU-traktaten i 2006 er ennå ikke blitt nevnt i valgkampen. Velgerne er ikke interessert.

Merkelig

Patrick Dunleavy tror imidlertid at EU-avstemningen – hvis traktaten ikke på det tidspunkt er nedstemt av andre land – kan komme til å bestemme hvor lenge Tony Blair blir statsminister om han gjenvelges 5. mai. Vinner han folkeavstemningen, blir han antakelig ut valgperioden. I motsatt fall vil han nok gå av tidligere.

Patrick Dunleavy fornemmer et skifte allerede nå i statsministeren, vekk fra den gamle, stilsikre Tony Blair.

– At han skrev ut valg samme dag som en meningsmåling sier at han vil ende med et flertall på bare seks plasser i Underhuset, er meget, meget merkelig, sier han.

Men det karakteriserer etter Dunleavys mening en Labour-regjering som i de siste tre årene er blitt mer og mer skjødesløs i sin atferd og har begått «dumme og unngåelige feil».

Det er vanskelig å se hva Tony Blairs Nye Labour står for i dag, sier Dunleavy. Det politiske programmet er prøvende.

– Hvis det ender med et lite, eller intet flertall til Labour vil det skyldes den stemming av tilbakelent arroganse som er begynt å prege Downing Street i de senere år, mener Patrick Dunleavy.

FÆDRELANDSVENNEN/JYLLANDS-POSTEN