Les også: 1250 med i støttegruppe på Facebook

Se video: Intervju med foreldrene til Helene Hæg

OSLO: — Vi lever fra time til time og dag til dag. Vi tenker ikke lenger enn en dag om gangen og prøver å støtte hverandre som best vi kan. Vi har knapt forlatt sykehusområdet siden Helene kom dit, forteller Harald Hæg.

I går møtte Helene Hægs foreldre Fædrelandsvennen på Ullevål Universitetssykehus. Et tøft og sterkt møte. Foreldrene holdt hverandre hardt i hendene. Kjempet med klumpen i halsen. Men de klarte å snakke om den forferdelige som har rammet dem.

For de har et budskap. Og er rørt over støtten, brevene, mailene og alle som bryr seg. Ikke minst støttegruppene på Facebook på interentt.

Nå er det nær på to uker siden datteren deres og den kjente fotballkeeperen ble funnet alvorlig skadet i veikanten Dvergsnes natt til 17. mai. Hun har ennå ikke beveget seg.

Dobbelt rammet

Som for å komplettere marerittet for den hardt rammede familien på Korsvik, kom nok et offer de kjenner til Ullevål Universitetssykehus søndag. Den 18 år gamle jenta som ble hardest skadet i den kraftige kollisjonen på Dvergsnesveien, var fra Hægs nabolag. Hun har gått mye ut og inn av huset deres.

  • Det blir på en måte å oppleve ting igjen. Du tror i alle fall ikke at det er virkelig nå. Hele greia blir bare enda mer uvirkelig, sier Harald Hæg og tror nesten ikke det er sant.

Mareritt-telefonen

De opplevde alle foreldres mareritt da han fikk telefonen om at datteren hadde vært med i en alvorlig motorsykkelulykke.

— Man blir helt sjokkert, og håper at man drømmer. Det er en av de marerittdrømmene som foreldre har og som man ønsker ikke var virkelige. Når du innser at dette ikke er en drøm, går du inn i en slags sjokkfase.

— Men så må man overvinne dette sjokket, for man må tenke på den som er skadet.

— Det er nå sånn at det ikke er foreldre som skal begrave sine barn, sier han ettertenksomt.

Tøffe dager

Tiden siden ulykken har vært tøff. Det har gått opp og ned for veltrente idrettsjenta deres.

  • Det har gått veldig i bølger. Fra totalt forvirring og fra å ikke vite hvilken dag og time det er, og det å leve i en tilstand der man veksler mellom håp og fortvilelse.

— Ting forverret seg også i en periode, og da var det ubeskrivelig tøft. Man gråter mye her. På dette stedet gjør man det. Tida står stille. Ingenting betyr noe annet enn håpet om at hun våkner.

Tragedier på bånd

— Når man sitter på det venteværelset vi sitter på hele dagen, opplever vi den ene tragedien etter den andre komme inn. Ofte går det veldig dårlig, men vi må støtte hverandre. - Vi er helt maktesløse. Vi vet at Helene er på det beste stedet i Norge. Hun får den beste pleien, og ut fra det må vi bare håpe. Vi tar med oss de små skrittene vi har hatt de siste dagene med stabilisering. Og lever videre på det til neste dag, og håper at det fortsetter.

— De som jobber her inne gjør en uvurderlig jobb. De er der for oss, oppmuntrer oss. Det er fullstendig kaos oppi hodene våre, men de har tålmodighet.

— Jeg har aldri beundret noen mennesker så høyt noen gang.