Håpet

Heber 6:9-12«Vi ønsker bare at hver og en av dere må være like ivrige etter å bevare håpets fulle visshet helt til slutt» skriver Hebreerbrevets forfatter til sine lesere. Håpets fulle visshet. Det høres ut som en selvmotsigelse. For hvis det er noe du vet helt sikkert, så er det vel noe annet enn et håp. Og likevel så står det sånn: håpets fulle visshet. Det håpet som gjør at en kan klare de største påkjenninger. Fordi du vet at du ikke er alene. Du har en Far i himmelen som er med deg i alt.Det er godt en ikke vet hva som venter rundt neste sving. Som prest møter en stadig mennesker som sier dette, etter å ha opplevd tragiske og vonde ting. Plutselig dødsfall, sykdom, eller hva det nå måtte være. Hadde vi visst hva som venta oss i morgen — på godt og vondt - da hadde det blitt fryktelig vanskelig å nyte livet her og nå. Manger ganger får en sterke påminnelser om at strengen mellom liv og død ofte er mye tynnere enn vi liker å tro. Mennesker som stod oss nær, som vi hadde glede av å være sammen med, blir plutselig borte. Slik en av våre kjære medarbeidere her i staben Mandal nylig gjorde det. Da blir det unntakstilstander, og en gjør seg noen tanker. Om hvor skjørt livet kan være. Om hvor viktig det er at vi ikke lar ting bli liggende uoppgjort. At vi bryr oss om hverandre og er glad i hverandre mens vi kan det. Lever mens vi har sjansen til det. Det er heldigvis ikke vissheten om det som venter som bærer oss. Men håpet. Håpet om noe godt. Håpet om et evig liv. Håpet om en himmel. Dette håpet bærer oss og bevarer oss. «Helt til slutt». HÅKON BORGENVIK