KRISTIANSAND: Mens syforeninger er mer kjent for snakking enn sykunst, handler det her om en kombinasjon av strikketøy og snakketøy.
Og når kvinnene under bestemorslampa i kafeen prater, er tema helst oppskrifter, strikkemasker og garnmerker.
— Pluss andre ting, selvfølgelig. Men vi sladrer aldri om noen, forsikrer Ann Karin Erklev.
— Mannfolk får vel ikke alltid pen omtale?
— Jo da. I alle fall sjefen her, Yngvar. Han tok imot oss med åpne armer, forteller Bjørg Guldahl.
Wenche Krogsæter sier hun nylig var på kniplingutstilling i Brussel.
— Det rare var at jeg fikk lov å strikke på flyet. Rundpinne var helt greit. Men det går jo an å både stikke og kvele med en slik, mener hun som fløy.
Gjengen som møtes ukentlig på kaféen, er den samme som treffes hver på kveldstid hver første og tredje mandag på Norge.
— Skriv at det er plass til flere, og at dette er en fin arena for å bli kjent med noen, ber kvinnene, som er fra Lyngen og Steigen og Svolvær og Sogndal og Bergen og Flekkerøy og Randesund og Kvadraturen, men som likevel har funnet hverandre.
Ved hjelp av strikkepinner.