KRISTIANSAND: – Jeg bodde ikke sammen med moren, som hadde omsorgen for barna. Men denne dagen skulle jeg være der for å ta imot dem. Senere på ettermiddagen kom beskjeden om at de var blitt hentet av barnevernet. Det var en forferdelig opplevelse. Jeg var helt maktesløs og kunne ingenting gjøre, forteller faren (55).

Les tidligere artikler i serien:

I romjulen sto de to døtrene fram i Fædrelandsvennen og fortalte sin historie om beredskapshjem og senere fosterhjem. Fædrelandsvennen har vært i kontakt med moren via den eldste av døtrene. Moren ønsker ikke å bli intervjuet nå.

Men nå beskriver faren barnevernets opptreden som unødvendig brutal.

– Ingen av oss var forberedt på at noe slikt kunne skje. Barna gikk slett ikke for lut og kaldt vann. Skal barnevernet gå inn i en familie og ta barna, må det ligge alvorligere forhold bak, mener han.

Tøft å lese

Den eldste på 24 år bebreider ikke sine biologiske foreldre for det som skjedde, og hun betrakter dem som pappa og mamma. Den yngste på 18 ser på fosterforeldrene som sin mamma og pappa.

– Det er selvsagt tøft å lese hva den yngste sier. Men jeg føler meg ikke dømt, og jeg bærer heller ikke nag. Jeg var sammen med begge i julehelgen, og vi hadde det fint. Den eldste er lettest å snakke med om fortiden. Den yngste var så liten da de ble hentet at hun ikke husker så mye som søsteren om det som skjedde, sier den biologiske faren.

Smertefull tid

Han tenker iblant på hva han som far påførte dem av belastninger da de var barn. Å kunne snakke med dem om dette, er viktig for ham.

– Det har vært mye smerte i løpet av årene som har gått. Jeg er ferdig med det som hendte den gangen og ønsker ikke å trekke det med meg videre i livet. Kontakten jeg har med døtrene mine nå, er jeg glad for, og vi snakker mer sammen enn før og møtes også oftere.

Jobbet i barnevernet

55-åringen har selv bakgrunn fra barnevernet. Han var ansatt på en institusjon i seks år og er klar på at mye kan bli bedre innen denne delen av det offentlige hjelpeapparatet.

– På meg virker det som om foreldre mange ganger ikke blir hørt, og at det å frata dem barna fremstår som ren plankekjøring. Det kan synes viktigere å få barna plassert i et fosterhjem så langt vekk som mulig enn å trekke inn familie som kan hjelpe. Slik det skjedde med den eldste hos oss. Besteforeldre var villige til å stille opp, men det fikk de ikke muligheten til, sier han.

55-åringen er overbevist om at hvis mer ressurser pløyes inn i familiene, vil også flere foreldre kunne ivareta sine barn på en bedre måte:

– Biologiske foreldre må få mer hjelp slik at ungene kan fortsette å bo hjemme. Barnevern og foreldre må jobbe sammen til barnets beste. Det betyr at det må satses mye mer på hjemmene før barnevernet eventuelt går inn og fratar foreldrene barna.