Det er en vanlig høstdag i 2009. Bendik Sætre Foss går i 8. klasse. Han er kommet hjem fra håndballtrening og setter seg ned ved middagsbordet som han pleier. Han husker det som om det var i går.

Noe er galt. Stemningen er annerledes. Han ser på sin mor og skjønner at det er alvorlig. Hun er lei seg. Nedtrykt. Hun bruker ikke mange ord på å fortelle hva som har skjedd.

— Hun var syk. De hadde funnet en svulst i brystet. Det var kreft. Jeg visste ikke hva det betød, bare at det var alvorlig, forteller Bendik Sætre Foss.

Jeg var der for å ta farvel. Det var bedre at hun fikk slippe. Det var så mye smerter.

Det er fem år siden moren fikk diagnosen. Brystkreft er den vanligste kreftformen. Stadig flere overlever. Men hver fjerde kvinne som får brystkreft, opplever spredning til andre organer. For dem er det ikke håp. Sykdommen er uhelbredelig. Behandlingen handler da om å begrense sykdommen, lindre smerte og forlenge livet.

Trodde hun skulle overleve

Tove Sætre Foss var helsesøster i Vågsbygd og på Møvik. Gift med Erling Foss. Sammen har de Bendik og Aslak.

— De mente hun ville overleve, forteller Bendik Sætre Foss.

Hun måtte gjennom fire operasjoner, strålebehandling og cellegift.

Etter operasjonene trodde legene at kreften var vekk.

Bendik og mamma Tove tok denne selfien mens hun var under behandling mot brystkreft. Prognosene var gode. Men kreften spredte seg.
privat

— I januar i fjor fikk vi vite at den hadde spredd seg til andre deler av kroppen. Det var ikke noe de kunne gjøre, forteller sønnen.- Vi var ikke mye sammen med henne den siste tiden. Hun ville vi skulle huske henne som den hun var, og det vi hadde sammen. Hun ville ikke at vi skulle se henne gå til grunne, at kroppen svant hen, at fargen ble gusten og grå, at motorikken forsvant, forteller han.

18-årsdagen sin 23. januar 2014 tilbringer han ved sin mors side på Lindrende enhet på sykehuset.

— Jeg besøkte henne siste gang torsdag før hun døde. Jeg var der for å ta farvel. Det var bedre at hun fikk slippe. Det var så mye smerter. Hun fikk så mye morfin at hun ikke gjenkjente sine egne barn, forteller han.

Natt til mandag 16. mars døde hun, klokken 04.45. ## For mamma

— Mamma var sterk, en beinhard bergenser. Jeg beundrer henne for det hun gjorde. Alltid kjærlig og god mot oss. Selv mens hun var syk. Ingenting stoppet henne. Hun fortsatte å arbeide, jobbet som hun pleide. Hun ble med meg til Aalborg på håndballturnering, selv om hun var dødssyk. Hun var min største supporter, forteller Bendik.

Mens moren var syk, begynte han å lete etter svar.

Bendik Sætre Foss vil gjøre en forskjell for dem som rammes av kreft.
Thomas Hegna

— Vi levde normalt, akkurat som vi alltid hadde gjort. Mamma ville det slik. Vi merket ikke noe til sykdommen. Men jeg hadde mange spørsmål, det var mye jeg ikke fikk svar på. Derfor begynte jeg å lese, forteller han.Bendik leste alt han kom over. Faglitteratur fra inn- og utland.

Det hjelper å bearbeide alt slik - at en kan gjøre en forskjell, leve ut mammas tanker

— Det var desperasjon. Jeg søkte svar jeg ikke fikk. Derfor leste jeg. Ellers går en på veggen. Jeg har lest alt jeg har funnet om onkologi, hvordan kreft er og skal behandles. Jeg ville vite alt. Det var dette jeg vil bruke min tid på. Dette er viktig, alle kjenner noen som er rammet av kreft, sier han og forteller at han allerede har gjort sitt veivalg.

— Etter militæret vil jeg ta legestudier i Polen eller USA. Så vil jeg spesialisere meg på onkologi, sier han uten å blunke.

Seks år med legestudier og ytterligere fem år med spesialisering.

— Det hjelper å bearbeide alt slik - at en kan gjøre en forskjell, leve ut mammas tanker, sier han.

Søker etter flere svar

Bendik og mamma Tove hjemme i stua i Vågsbygd. -Du har din mor og din far. Mange tenker nok på det som utenkelig, at en kan miste dem, sier Bendik Sætre Foss.
Kjartan Bjelland

— Jeg vil forske på tilpasset behandling, sier han.Flere overlever kreft. Tidlig på 70-tallet overlevde en tredel av dem som fikk kreft. I dag overlever to tredeler.

Når Bendik Sætre Foss vil forske på tilpasset behandling, vil han forske på hvilke genfeil som fører til ulike kreftsvulster, slik at man kan tilpasse behandlingen bedre til hver enkelt pasient, og samtidig komme raskere fram til riktig behandling.

— Det er like mange krefttyper som det er behandlingsmetoder. Mange krefttyper kan ha mye til felles med andre sykdommer. Å kunne stille helt presise diagnoser vil gjøre behandlingen mer treffsikker og effektiv. Da kan man være tøffere og mer direkte mot kreften, men samtidig mer skånsom med pasienten. Dermed kan flere overleve kreft, samtidig som færre får unødvendige bivirkninger, sier han.

Krafttak mot kreft

Tilpasset behandling er også tema for russens årlige innsamlingsaksjon til Kreftforeningen, «Krafttak mot kreft». Målet for innsamlingsaksjonen er 35 millioner kroner. Pengene skal brukes til forskning på dette temaet.

Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Jeg vil bli behandlet som før.

Bendik Sætre Foss er godt i gang. Da moren døde tok han kontakt med Kreftforeningen for å få til et samarbeid. Nå er han aksjonsleder på Vågsbygd videregående skole, der han støtt og stadig selger kaker i midttimen på skolen.

Bendik Sætre Foss er aksjonsleder på Vågsbygd videregående skole, der han støtt og stadig selger kaker i midttimen på skolen. – Sist samlet vi inn 3000 kroner på 45 minutter, forteller han fornøyd.
Kjartan Bjelland

— Sist samlet vi inn 3000 kroner på 45 minutter, forteller han fornøyd.Nå skal russen i hele Norge ut med innsamlingsbøsser.

— Jeg tror det er viktig at russen kan bidra slik, og at folk ser andre sider ved russen, sier han.

Blikkene

Da moren døde, gikk Bendik Sætre Foss på skolen neste dag. En av lærerne hans fortalte klassen hva som var skjedd.

"Verdens beste mamma" står det på skiltet som henger over familiebildet på kjøkken. Fra venstre pappa Erling, broren Aslak, mamma Tove og Bendik på tvers.
Kjartan Bjelland

— Jeg vet ikke hvordan han fikk vite det. Men jeg ville ikke at noen skulle få vite det. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Jeg vil bli behandlet som før. Det er mer ødeleggende hvis folk skal gå rundt og ta hensyn eller synes synd på meg. Det fører bare til at en graver seg ned. Og jeg vil ikke gå rundt og være nedbrutt.- Hvordan merket du at folk syntes synd på deg?

Hva klager du over? Du har din mor og din far. Mange tenker nok på det som utenkelig, at en kan miste dem. De tror en har hverandre hele livet. Men vi har ikke det

— Du ser det på blikkene. Du hører folk tar seg i ting de sier. Hvis en forteller en vits om en mor, så ser du at de plutselig stopper, ser på meg og famler. Jeg har bedt mine venner om å behandle meg som før, sier han.

Den evige tomheten

Bendik Sætre Foss beskriver savnet etter moren. Han sier tiden hjelper. Han tenker på den sønnen han var for sin mor. Hva han gjorde galt, hva han angrer på.

Tove Sætre Foss var helsesøster i Vågsbygd og på Møvik. Her sammen med kollega Turid Hauge Knudsen (t.h.) på Vågsbygd helsestasjon, der de utviklet et opplegg for seksualundervisning i ungdomsskolen.
arkivfoto

— Jeg gjorde jo ikke mye galt, problemet var vel heller at jeg var for snill. Jeg kunne sikkert gjort ting bedre. Men hun var stolt av meg. Og uansett: Det er for sent, det blir ønsketenkning.

Bendik Sætre Foss (19)
Kjartan Bjelland

— Nå er det snart ett år siden hun døde. Det gjør det sterkere igjen, men savnet blir mildere. Tomheten vil likevel alltid være der. Så skal jeg fortelle om dette til mine barn en gang, gifte meg, kanskje kjøpe hus. Mamma vil aldri være der. Jeg tenker litt på det. Heldigvis har jeg pappa, familien og gode venner. Det som har skjedd har brakt oss tettere sammen. Vi har alltid stått tett og bruker mye tid sammen.- Hva tenker du om rettferdighet?

— Mange røyker og lever usunt. Mamma gjorde aldri det, men hun fikk kreft som hun døde av. Folk som røyker kan leve uten å bli syke. Livet er urettferdig. Sånn er det bare.

— Endrer det som har skjedd ditt syn på andre mennesker?

— Jeg blir kanskje mer kynisk, at jeg ikke ser alvoret i andres problemer. Jeg kan tenke: Hva klager du over? Du har din mor og din far. Mange tenker nok på det som utenkelig, at en kan miste dem. De tror en har hverandre hele livet. Men vi har ikke det, sier han.