Det var med dyp sorg, iblandet en form for uvirkelighet, at vi mottok budskapet om Gunn Randi Espebus død. Hun døde om ettermiddagen 27. mai på Sørlandet Sykehus Kristiansand. Hun fikk diagnosen kreft for to år siden. Hun var i en lang periode frem og tilbake til Oslo, til prøver og kurer.For en del måneder siden ble hun fortalt at kreften nå ble holdt i sjakk.Hun vendte tilbake til hverdagen, hun begynte å opptre igjen, om enn i beskjeden grad. Hun var faktisk på en scene for mindre enn tre uker siden. For en tid tilbake ble det imidlertid oppdaget at kreften hadde spredd seg. I det siste gikk hun ut og inn på Sørlandtes Sykehus Kristiansand. De siste dagene lå hun i respirator, påd et aller siste var hun i et stadium av koma. Hun ble 33 år, hun ville ha fylt 34 i juli. Hun vokste opp på Tinnheia. Hennes mor døde også av kreft. Hun døde da hun var på samme alder som Gunn Randi ble. Få år etter hustruens død, flyttet enkemannen Kjell Espebu til Mosby, sammen med Gunn Randi og hennes yngre søster Lene. I de siste årene bodde Gunn Randi i Vennesla, sammen med sin datter Signe Veronika. Datteren er i dag 13 år. Gunn Randi Espebu begynte å opptre med countrymuskk da hun var omkring atten år. Hun ble raskt anerkjent og populær. Anerkjent og populær på grunn av sitt klare sangtalent, sin rene stil og sin blide, usnobbete væremåte på scenen. Hun foretrakk gjerne tekster og melodier skrevet av kvinner, eller som kvinner hadde gjort kjent. Typisk for henne var at hennes CD fra år 2000, «I'm in Love», inneholder melodier/tekster skrevet av søsteren Lene, og en annen Lene, Lene Tønnessen, pluss Tammy Wynette, Becky Hobbs, Shelly Wright og Suzie Quatro.Hun opptrådte på utallige puber, hoteller og klubber, men også i etablissementer som for eksempel Drammen Teater. En stund hadde hun en duo sammen med Lene Tønnessen, «Nobody's Fool» kalte de den.Jevnlig opptrådte hun også med sin onkel, Trygve Espebu. I en lang periode omga hun seg med sitt eget band. Privat hadde hun en umiddelbar, lys og optimistisk væremåte. Og hun var et gjennomført snilt menneske. Om hun hadde det vanskelig — og spesielt de siste par var tøffe - rokket det aldri ved viljen, optimismen og latteren. Undertegnede våger følgende karakteristikk: Hun hadde en ekte sjarme, men hun var det eneste mennesket i verden som ikke skjønte at hun var sjarmerende. Hun betød mye og skapte stor glede for sin nærmeste familie. Men også for alle oss andre som var glade for å kalle oss hennes venner, vil hennes tragisk tidlige bortgang skape et stort savn. Knut Holt