– Jeg sto opp en dag og tenkte at jeg ville jobbe med dette, sier Anita Marstein om jobben som begravelsesagent hos Conradi & Topland Begravelsesbyrå.
Trodde det var korona
Det var i februar i fjor at mannen hennes Jarle Svenningsen kom hjem til Fevik til kone og barn etter seks uker på sjøen, der han jobbet på en fabrikktråler.
Han kom hjem frisk, men var litt sliten etter seks uker på sjøen. En liten uke senere trodde både han og kona at de hadde fått korona.
– Men etter noen dager endte han opp på sykehuset. Det viste seg at det ikke var korona. Vi fikk vite at det var kreft med spredning og det var ingenting å gjøre. Derfra tok det 37 dager før han var død, forteller Marstein.
Jarle ble diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen. Kreften hadde spredd seg for mye til at behandling kunne hjelpe. 31 av de 37 dagene ble tilbrakt hjemme med sine nærmeste rundt seg. Han døde 8. april, 41 år gammel.
– Han ønsket å være hjemme, sier Marstein. Hun er utdannet sykepleier, så hun kunne pleie mannen sin mye selv.
Skulle fortsette å leve
Da mannen hennes døde, trengte Marstein å finne en større mening med livet.
Og for Jarle var det også viktig å vite at hun skulle fortsette å leve etter hans bortgang.
– Før Jarle døde ba han meg om å love å leve. Og det lovte jeg, selv om jeg ikke visste om det i det hele tatt var mulig. Men, så er det jo sånn at et løfte er et løfte, sier Anita.
Jarle døde i april i fjor, og hun begynte i jobben som begravelsesagent 1. juli.
– Da Jarle ble syk og døde så fikk jeg kjenne på kroppen hvor viktig det er å gi mennesker en verdig avslutning. I denne jobben så steller vi mennesker som vi vet veldig lite om, men vi steller alle med den samme verdigheten. Dette er verdens fineste jobb, sier Marstein.
Personlig
Etter snart halvannet år i jobben, er hun sikker på at hun har funnet plassen hun vil være.
– Å møte de pårørende, å få lov til å være et medmenneske. Min sorg er min sorg, men andres sorg tilhører ikke meg. Men jeg kan bruke noen av mine erfaringer, sier hun.
For Marstein er det viktig at begravelsen skal gjenspeile et levd liv, og målet er å gjøre det så personlig hun kan.
– Vi har hatt begravelser hvor både strikketøy og fotballer har vært plassert oppå kista, forteller Marstein.
Lange dager
Men det kan være lange dager på jobbene, og ekstra mye som skal gjøres på dagene hvor det er begravelse.
Hvis seremonien i kirken starter klokken 10. 30, starter dagen veldig tidlig for de ansatte i byrået.
For det er mye som skal ordnes før de pårørende kommer en time før seremonien starter. Bilene skal pakkes med blomster, lysestaker, stativ til kista, lys, program, duker, og et «førstehjelpsskrin» for å fikse ting som kan gå i stykker.
Og uansett om det er hektisk skal det ikke merkes av de andre i kirken.
De ansatte lærer seg å stresse på en måte som ikke synes.
Ingen generalprøve
En liten feil bokstav på en av sløyfene på blomstene er en stor sak for de ansatte. Eller at blomster blir levert feil, eller ikke kommer frem i tide. Slike ting skal ikke skje.
– Samtidig har vi ingen generalprøve, vi går rett på forestillingen. Vi har ikke rom for feil, alt må være helt på plass. Derfor er rutiner, kunnskap, det å ha øye for alle de små detaljene og samtalene med de involverte, så viktig før seremonien starter. Men vi er bare mennesker vi også, som alle andre. Noen ganger griner vi også i begravelsene vi er i. Vi er ikke følelsesløse, selv om vi er på jobb, sier Marstein.