Når du svinger av fra E39, gjenstår fortsatt 9 kilometer. Veien videre er av den smale typen der du helst ikke vil møte noen. Spesielt ikke om vinteren.
Den siste bakken er ekstra skremmende.
På den ene siden henger fjellet over veibanen og stiger bratt oppover. På den andre siden stuper terrenget rett ned.
Når vannet fryser og danner faretruende formasjoner i fjellsiden, henter Tønnes Martin Dyrskog børsa.
Elg, hjort og rådyr får gå i fred, for jeger er han ikke, men sikkerheten er han opptatt av.
Før de skumle isblokkene gjør større skade, fyrer han av slik at de faller kontrollert mot bakken.
Geværet han bruker er en gammel Krag-Jørgensen rifle. Den tilhørte onkelen. Men da onkelen kjørte utfor den bratte veiskråningen og omkom, ble nevøen ny eier av både Kragen og gården der moren vokste opp.
I den siste bratte bakken opp mot gården er en stor grønn og gul traktor ute for å strø.
Inne i traktoren sitter en 29 år gammel mann fra Vaulen i Stavanger med John Deere-caps.
Det er nye tider på den gamle gården. En ny generasjon har overtatt driften og kjøpt større traktor.
Den siste bonden
Lenge trodde 68 år gamle Tønnes Martin Dyrskog at han skulle bli den siste bonden på Røysland i Lund.
På kartet står det Røyseland, men på skiltet står det Røysland, og familien har aldri sagt noe annet.
Gårdsnavnet finnes også i andre kommuner og betyr ganske enkelt et sted med steinrøys eller mye stein, omtrent som i folkevisa om «Anne Knudsdotter»:
Me bur oppå ein plass, der som ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Svelt-i-hel!
Da han overtok i 1974, var seks gårder i nærområdet i drift. Nå har bare to av dem dyr.
Utviklingen gir et godt bilde på situasjonen i resten av landet. Siden den gang har mer enn 2 av 3 gårdsbruk i Norge lagt ned driften. I rene tall betyr det at 100.000 bondegårder er borte, og flertallet av de bøndene som er igjen, har annet arbeid utenom.
Alle de fire ungene på Røysland flyttet også ut og fant seg andre jobber, men minstejenta hadde en plan.
Hun snakket bare ikke høyt om den ved kjøkkenbordet.
Minstejenta
De fleste unge kvinner velger å forlate bygda der de vokser opp. Inger Marie Dyrskog er en av få som valgte å vende tilbake.
Fra barndommen husker hun at færre venner var på besøk i vinterhalvåret.
Alle foreldre så ikke syn på å kjøre ungene fram og tilbake til den avsidesliggende gården på glatta. Bare bestevenninna kom.
Ikke at hun hadde et stort nettverk av venner. Full sosial kalender får du sjelden av å bo på et slikt sted.
Til gjengjeld fikk hun et nært forhold til familien, naturen, dyrene og arbeidsoppgavene på gården. Så nært at stedet der hun vokste opp føles som en venn hun kan leke med året rundt.
– Dette har alltid vært friplassen min. Jeg har alltid vært mye ute i skogen og gått turer, så hjertet mitt er her hjemme.
Aller best liker hun høsten.
– Jeg er veldig glad i høsten. For da er vi ferdig med slåtten og kan høste epler og plommer på trærne. I tillegg har du alle de forskjellig fargene på bladene.
Men alle årstider har sin sjarm.
Vinteren er kanskje den roligste tiden med stell i sauefjøset morgen og kveld, vedlikehold og kapping og kløyving av ved.
Artikkelen fortsetter under bildene.
Etter vinter kommer den travle våren med lemming og nattevåk, før over 100 sauer og 200 lam sendes på beite for å bli feite. Om sommeren skal gresset slås på det som før var fem gårder. Noe kan tas med traktor og fôrhøster.
På mindre og brattere teiger må de bruke en liten slåmaskin. Og der maskiner ikke kommer til, må ljåen fram. Hesjing er heller ikke ukjent på gården.
Slike familietradisjoner klarte ikke Inger Marie å gi slipp på. Hun begynte å grine bare av tanken. At alt dette skulle stoppe nå.
Lenge trodde hun at eldstebroren var den som skulle drive gården videre. Men da hun skjønte at broren ikke var interessert, la hun en plan.
Hun trengte bare en mann.
– Jeg kunne ikke flytte hjem alene. Jeg måtte ha en mann. Jeg visste at jeg ikke ville klare det alene, for det er mye arbeid og tungvint å drive en gård på denne måten. Derfor måtte jeg ha en mann som kunne hjelpe.
Slektstreet
Alle mennesker har en historie. Et helt slektstre av forfedre og tilfeldigheter som gjør at man er født.
Greina av menn som gjør at Inger Marie kom til verden ser slik ut på farssiden, og alle disse mennene måtte altså møte den rette kvinnen for å føre slekten videre.
Tippoldefar Peder Dyrskog.
Oldefar Tønnes Dyrskog.
Bestefar Peder Dyrskog.
Far Tønnes Martin Dyrskog.
Inger Marie trengte altså en ny Peder. Men hun fant ingen.
Til gjengjeld møtte hun en kjekk ung mann fra Stavanger med Pedersen som etternavn. De traff hverandre på datingappen Tinder, og Inger Marie lokket med at hun kom fra gård og ønsket å flytte tilbake.
De fant fort tonen, og Joakim var ikke vanskelig å be. I barndommen hadde han vært mye på gården til onkelen og tanten på Randøy i Hjelmeland, så han visste litt om gårdsarbeid fra før.
– Joakim sa ganske tidlig at han var interessert i gård, så det var ikke så vanskelig å få han hit. I tillegg er han tømrer, så det er jo veldig praktisk.
Han var til og med villig til å bytte til hennes etternavn.
– Å hete Dyrskog er veldig passende når du skal bo her. Pedersen er jo litt vanlig og kjedelig, sier Inger Marie.
34.000 heter Pedersen i Norge. Bare 32 fører Dyrskog-navnet videre, og det er litt av en arv knyttet til etternavnet.
Den store arven
Tippoldefaren Peder drev den veiløse gården Dyrskog ved Ørsdalsvatnet i Bjerkreim, som har vært i familien i mange hundre år. Nå har søskenbarnet til Inger Marie overtatt slektsgården, men sauer fra Røysland fraktes fortsatt med båt til beite i heia om sommeren.
På 1800-tallet streifet bjørn innom heiene og gjorde beitet utrygt. I 1873 støtte tippoldefaren på en bjørnunge da han skulle se til sauene.
Hadde han kommet mellom bjørnemoren og ungen, kunne han fort blitt angrepet og drept før han rakk å trekke av munnladingsbørsa han hadde i hendene. Da hadde historien sluttet her.
Men Peder var sikker på avtrekkeren og traff ungen, og seinere ble også bjørnemoren drept.
Oldefaren Tønnes Dyrskog valgte å dra til Amerika. Hadde han blitt der borte, kunne historien sluttet også her.
Men han vendte tilbake etter åtte år for å drive slektsgården, der både bestefaren og faren til Inger Marie vokste opp.
Tilfeldigheter gjorde også at bestefaren Peder traff Tora fra en annen veiløs gård. Før veien åpnet på 1960-tallet, måtte han gå 3 kilometer over heia for å komme til og fra gården til svigerforeldrene på Røysland i Lund.
For elleve år siden var begge de to slektsgårdene med på NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Året før hadde bestefaren mistet kona Tora.
– Etter at jeg mista kona, mistet jeg lysten til alt. Alt er borte, sa Peder med tårer i øynene.
Før programmet ble sendt på tv var livet over også for Peder.
Den siste som dro
Inger Marie var den siste av de fire barnebarna på gården som dro hjemmefra. Da hun var 19 år, flyttet hun til Stavanger for å studere.
– Jeg husker at bestefar strøk meg over håret da jeg var liten og sa: Det blir nok du som overtar.
Men oddsene var ikke de beste. En forskningsrapport som kom i fjor viser at bare 29 prosent av jentene i distrikts-Norge tror de vil bo på oppvekststedet i fremtiden. Til sammenligning tror 45 prosent av distriktsguttene at de kommer til å bo i bygda, og jo lenger vi kommer ut i distriktene, jo større blir kjønnsforskjellen.
– Jeg tror det handler mye om jobbmulighetene, sier Inger Marie. Selv hadde hun en klar plan, og de som vet hva de vil bli, har en større sjanse for å flytte tilbake.
Fra hun var 16 år jobbet Inger Marie på sykeheimen på Moi i ferier, og hun visste at det var gode muligheter for å få jobb hvis hun utdannet seg til sykepleier.
Etter at studiene var unnagjort, jobbet hun fire å på Stavanger universitetssjukehus. Men hun reiste ofte hjem til gården i helger og ferier.
– Jeg husker at pappa skulle kjøre meg til togstasjonen rett etter at jeg ble sammen med Joakim for fem år siden.
Da spurte jeg pappa: «Vet du om det er noen andre som vil overta gården?»
– Nei, nei. Jeg tror ikke det, svarte faren.
– Joakim virker litt interessert, sa Inger Marie.
– Ja, ja. Det går sikkert fint, svarte faren.
Innestengt i Stavanger
Likevel tror ikke Inger Marie at han tok henne helt på alvor før hun søkte jobb på omsorgssenteret på Moi og flyttet hjem høsten 2019. Året etter kjøpte hun gården.
– Jeg begynte å bli lei av å bo i Stavanger og følte meg inneklemt. Jeg føler meg mindre ensom og mer fri når jeg er her. Ingen sier hvordan du skal være eller hva du skal gjøre.
Hvis jeg vil gå på tur, kan jeg bare gå rett ut døra, så er jeg på heia. Uansett om jeg vil gå i skogen, på fjellet eller ved vannet, har jeg alt rett i nærheten.
Jeg har alltid følt at det er her jeg hører til. Sauene. Plassen. Bestefar. Det er her jeg føler meg vel. Jeg er veldig glad i dyr, og sauer er jeg er vant til fra oppveksten. Så jeg visste at jeg ville ha sau. Det er noe med tradisjonen.
Blir aldri rike
Nå har faren Tønnes Martin og mora Aud Marit flyttet en etasje ned og inn i kjelleren, der besteforeldrene Peder og Tora bodde.
Heldigvis er ikke gården lenger veiløs, slik den en gang var, og inne i den grønne og gule traktoren som strør det siste stykket sitter Joakim Pedersen fra Stavanger med en John Deere-caps.
Det vil si. Han heter jo ikke Pedersen lenger. Han er blitt en del av Dyrskog-familien nå.
Traktoren kjøpte han på Undheim på Jæren dagen før han giftet seg med Inger Marie Dyrskog i mai 2020. Gården er på 1400 mål, men mesteparten er utmark, og mye av innmarka består av små teiger.
– Åkrene skulle gjerne vært beinere, men de kan vi ikke gjør så mye med, sier Joakim.
I dag er det 129 vinterfôrede sauer i fjøset. Men tømmermannen Joakim har en langsiktig drøm om å bygge nytt fjøs med ammekyr for å ha flere bein å stå på. I skogen feller han også tre til ved sammen med svigerfar. For noen år siden var etterspørselen lav på grunn av alle varmepumpene. Men høye strømpriser har gjort veden mer populær.
Samtidig vet ekteparet at de aldri vil bli rike av å drive en liten gård i Norge.
– Jeg har ikke noe mål om å bli rik. Målet mitt er at gården skal være i drift, og jeg har lyst å holde på med sauer fordi det er kjekt. Jeg gjør dette fordi jeg synes det er gøy. Ikke for å bli rik. Det handler mer om opplevelse og at ungene min skal få oppleve det jeg hadde: Naturen, sauene og en hage med frukt og grønnsaker, sier Inger Marie.
Faren er ikke typen som bruker store ord, men han er glad for at noen ønsker å drive videre.
– Det er greit at noen prøver seg. Plagen er at prisen på alt utstyret vi må kjøpe stiger som fy, mens det vi selger ligger på samme nivå. Skal maten selges, så må den lages billig.
Samtidig har landbruket endret seg veldig i forhold til det han vokste opp med. Gårdene blir større og større, og maskinene overtar.
– Snart skal det ikke være noe manuelt arbeid, bare maskiner.
Derfor er han ikke bare begeistret for at svigersønnen har kjøpt ny og større traktor.
– Merket har jeg ingenting å si på. Men størrelsen, tyngden og prisen er ikke min greie, sier Tønnes Martin.
Selv måker han snø i tunet med en litt mindre traktor, for verken han eller kona klarer å holde seg unna arbeid selv om de er blitt pensjonister, og begge hjelper til der de kan. Men en ting er han ferdig med etter å ha drevet gården i nesten over 46 år. Data, skjema, HMS-krav og Mattilsynet er glad han slipper å forholde seg til.
– Jeg har alltid vært redd for å gjøre noe feil og følte at jeg må fylle ut hva jeg gjorde time for time.
Nå kan han overlate ansvaret til neste generasjon. Småbruk var også inne på topp ti lista over søkeord på Finn.no i fjor, så kanskje finnes det også en plass for mindre gårder i norsk landbruk. Det er iallfall lov til å håpe.
– Jeg vil at gården skal være i drift en generasjon til, så får vi se, sier Inger Marie.
Når datteren Thelma fyller ett år i februar, skal hun tilbake i full jobb på sykeheimen, mens Joakim har hovedansvar for gårdsdriften. Om datteren noen gang vil overta, er for tidlig å si.
Men hvis Thelma er litt gretten og sur, blir hun blid straks de går ut døren på tur.
Frihetsdrømmen
Kjerringa i folkeeventyret var kanskje litt vrien og vrang – der hun gikk mot alt mannen sa.
Inger Marie valgte bare å følge drømmen.
Det var dette motet André Bjerke hyllet da han skrev diktet «Kjerringa mot strømmen».
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del av det vi kaller Norges folkesjel. Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen. Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne. Det beste i oss er i slekt med henne.
Kilder: ssb.no, Aftenbladets arkiv, «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» på NRK episode 1 sesong 9, og Nova-rapport 2/21 om «Ungdoms tilhørighet, trivsel og framtidsplaner i distrikts-Norge» av Ingunn Marie Eriksen og Patrick Lie Andersen ved OsloMet.