MANDAL : — Så mange venninner har jeg ikke igjen, men de jevngamle som finnes sitter vel med hekletøyet, ler Gudrun.
Som oftest
Snødrevet er lett, men kulda bitende i fem-seks minus. På Skjebstad står Gudrun som vanlig ved huggestabben, akkurat som i går og dagen før og dagen før det igjen.— Ja visst, nesten hver dag. God mosjon, og så blir jeg selvforsynt med ved, forklarer friskussen.
Kløyvøksa svinges over hodet og smeller ned i askekubben. På tredje forsøk sprekker vriompeisen og kløyvinga går hakket lettere. Det er ikke akkurat småpinner Gudrun håndterer når hun først setter i gang.
— På 75-årsdagen fikk jeg kløyvøks av John, mannen min. Sikkert mange kvinnfolk som ikke hadde likt å få øks, men det var helt fantastisk. Jeg visste aldri at sånne kløyvøkser fantes. Tidligere sto jeg med vanlig øks, og den kilte seg jo fast til stadighet, sier Gudrun.Askekubbene spretter nesten i alle retninger, og nye butter legges på stabben. En times økt er det normale, og etter at sønnen Trond døde brått for en tid tilbake, har kløyvinga vært ekstra god terapi.
— Du får liksom ut litt aggresjon. Det er bare å dra på med kløyvinga, fortsetter 87-åringen.
Nei, vet du hva?
I skogen like i nærheten har hun 50 mål, så arbeidsledig blir hun ikke. Gode hjelpere sørger for å få buttene hjem til Gudrun, for deretter å bli stablet opp langs uthusveggen. Resten ordner Gudrun. I løpet av vinteren sørger hun for at tre-fire mål ved kommer i hus.
— Eika er jo enkel, men furua den aller verste å få has på. Ofte er det mye kvister i den, og da må jeg bruke ekstra kile for å få den til å sprekke. Ikke som poppelen jeg fikk, den var som papir å kløyve. Fort brant den også.
— Vedkløyver? Nei, vet du hva? John foreslo det, men hvis en slik maskin kommer til hus kan han bare gå fra Skjebstad, ler Gudrun som fremdeles svinger øksa. Så "stables" veden opp, ikke "løes".
— Og barken skal ligge ned, slik at den tørker bedre. Enkelte i familien sier det motsatte, men det er rett og slett vranglære, humrer Gudrun.