Kjære menighet og gode medarbeidere: Et godt år ønsker jeg dere av hjertet!

Vi har nettopp avsluttet år 2010. Det gamle året er tilbakelagt, og er lik en bok med utskrevne sider. Og for oss alle er det sider der vi gjerne henter frem igjen, men også sider som vi kanskje helst så uskrevet. Men nå har vi fått en nytt år, og en ny bok skal skrives – på blanke ark. Vi kan begynne på nytt!

”Å begynne på nytt”, — det skal være den røde tråd gjennom denne talen, som faller i tre deler. Den vil handle om:

1. at du og jeg, helt personlig, kan få begynne på nytt, med blanke ark

2. en ny begynnelse for dem som, av en eller annen årsak, gled bort fra troen etter å ha begynt godt og ”vært med”, og

3. den nye begynnelse på omstruktureringen av vår gamle norske statskirke.

I.

Det sentrale kristne poeng å holde frem ved årsskiftet er at du og jeg kan begynne på nytt, i et nytt år – i visshet om oppgjort fortid. Ingen lange, mørke skygger faller over oss bakfra. Det er en dyp mening i å samles i kirken ved årets begynnelse for å møte den nådige Gud. Guds nyttårsgave er at han møter oss med nåde i sitt hus – i et samfunn som ofte er nådeløst i vårt strev etter å henge med, i kampen for å holde mål – på jobben, i fritiden, i familien.

Og så er vi ofte også harde mot oss selv. Vi dømmer oss selv krast ofte, fordi vi ikke synes vi strekker til, og havner i skuffelse over oss selv. Blir det riktig ille, ender det i en slags skambelagt selvforakt.

I kirken kan vi høre en befriende melding til oss: Vi kan gå inn i Anno Domini 2011 som forsonte mennesker: Først og fremst forsont med Gud i troen på Jesu forsoning. Dernest: å leve forsont med medmennesker, som frukt av at vi er forsont med Gud. Og til sist: å leve forsont med seg selv – ikke i egenprektighet og selvtilfredshet – men i en grunnleggende opplevelse av å være akseptert. I vissheten om at jeg er noe, og har noe, som er til glede for meg selv og til gagn for andre. Her i Guds hus kan vi begynne på nytt, med ren tavle – uten at Gud lar gamle saker henge igjen – som et slikt ”La stå!” som vi husker fra skoletidens klasserom. Gud opererer ikke med noe slags syndens overheng. Det som er bekjent, er bekjent – og glemt i Guds glemsel.

Det er den kristne tros evangeliske hovedpoeng alltid å kunne begynne på nytt. Alltid! – ved å glemme seg selv og sitt eget, og ved å søke Guds nåde i Jesus Kristus – han som er vår ”visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning” (1 Kor 1,30).

Vi kan begynne på nytt uten å henge fast i en tenkning som: Jeg kan da ikke komme igjen og igjen med de samme tingene, de samme feilgrep, de samme syndene. Gud må da være trett av mine gjentatte misèrer, mine brutte løfter, mine feiltrinn! Ja, slik kan en vel tenke. Men slik er ikke Gud: ”For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp” (Jer 29,11).

Vi har ofte en snerpete forståelse av hva synd er: ”Synden er at de ikke tror på meg”, sa Jesus (Joh 16,9). Selve det syndige i synden er mistilliten til Gud – for isteden selv, sammenbitt, å fikse litt på fasaden. Hvor mye energi er det ikke forbrukt i 2010 for å pynte på fasaden istedenfor å leve i Guds nåde og glemsel.

MEN: det er forskjell på å leve i Guds nåde – og beregnende å spekulere i Guds nåde. Folkelig sagt: Det går ikke å drive fullt kjør på lørdag og holde et billig oppgjør på søndag. Det blir å opptre som spekulant i Guds godhet. Gud spør etter det ærlige hjerte og det redelige oppgjør.

Vi runder av første del ved å understreke: Her i Guds hus skal vi få begynne på nytt – ikke ved å formulere billige nyttårsløfter om å flikke på fromhetens fasade. Nei, vi skal begynne på nytt ved å søke Jesu Kristi nåde – den som renser fra grunnen av.

(Avbrudd m/sangsolo)

II.

Denne andre delen dreier seg om spørsmålet: Gis det mulighet for en ny begynnelse for dem som, av ulike årsaker, gled bort fra troen? Jo, det gjør det! Det spørs om troen noen gang dør, det er vel bare det at den slutter å forme livet. Man havner liksom i en religiøs glemsel, glir inn i passivitet, og dermed mister troen sin formende kraft på livet. Og tross det, så bærer mange på et urolig hjerte som søker roen i Gud.

Gruppen av religiøst passiviserte har jeg vært opptatt av helt siden jeg som fersk prest hadde en del 8.15-andakter i NRK. Da mottok jeg mange brev fra mennesker som var skuffet etter negative møter med kristne miljøer. Jeg følte meg som container for gammelt gruff. Det samme erfarte jeg på 1970-tallet som Blå Kors-prest i Tønsberg: Hvor mange var det ikke som hadde vært innom kristne miljøer, men som hadde blitt ”brent” på et vis, og trukket seg tilbake. En stor prosentdel av voksne nordmenn har vært innom en kristen klubb, et kor, et lag eller menighet. Påfallende mange har en fortid i det kristelige! Flere ble engasjert i dette for livet, men mange gled altså bort – passivisert.

Mine referanser til dette tema er mine, og dermed begrensede. Men jeg våger å hevde noe: Det er tydelig at noen i ungdommen møtte en rekke tilleggskrav som måtte innfris før man ble akseptert som rett kristen. Dette var ”bud” uten Guds sanksjon. For noen stoppet det opp i møte med en rekke av såk.11.bud, tilleggsytelser, som måtte innfris.

Det er to ting å si til dette: For det første ble disse tilleggskravene gitt i beste hensikt. Ingen ville sine barn noe ondt med dem. Man ville tvert om skjerme oppveksten for noe man mente var nedbrytende impulser. Ett var nødvendig: frelsens sak! Her lå det drivende motiv. Men om intensjonen var den beste, falt det altså negativt ut for ganske mange. Og mange bærer fremdeles på sår etter slike erfaringer.

Det andre med disse krav var jo at de forkludret evangeliet. Evangeliet ble tilført en rekke tillegg og forsakelser som ikke lot nåden og friheten i Kristus stå der betingelseløst. Nåde, ”gratia”, er den latinske roten også til ordet ”gratis”! Mange ble påført betingelser som ikke hadde Guds signatur. Andre ble skremt av uviselig forkynnelse om endetiden.

Pietismen har fått mye av skylden for disse krav om en bestemt livsstil som førte mange til avsporing og religiøs passivisering. Det er atskillig riktig i det – når det gleder bestemte atferdskrav som måtte innfris. Noe burde man gjøre, og noe burde man absolutt si nei til! – Jeg husker selv en liten hendelse fra barndommens idylliske Hvitsten ved Oslofjorden. Det var bryggedans og livat fest en lørdags sommerkveld. Og lille meg sto og så på dette folkelige sceneri, sikkert med oppspilte øyne – inntil jeg kjente fars sterke grep i skulderen som trakk meg unna. En uskyldig episode, ja vel, men nok typisk for den generasjonens tenke- og handlemåte.

Fokus på ”det ene nødvendige” skapte nok også en del kulturskepsis, for ikke å si kulturfiendtlighet. Uten å svekke en nødvendig kritikk av uheldige pietistiske impulser, bør vi nyansere bildet. Det fantes en kulturåpen pietisme, også her på Sørlandet, målbåret av mange – også av markante prester. Dels verdsatte man gode, byggende kulturytringer, dels hadde man andre mål på kulturskapende virke enn den liberale ”finkultur” som breiet seg i visse kretser.

I dag har vårt bispedømme både en trosopplæringskoordinator og kulturrådgiver. Troen og kulturen er i allianse på en ny måte. En fornyet skapelsesteologi har skjerpet synet for at all god gave kommer fra Gud. Han selv er den som har gitt våre evner til kulturelt skapende virke.

Men tilbake til hovedsaken i denne andre delen: Går det an å finne tilbake til troen på Gud, slik at den igjen kan begynne å forme livet? Gud har det ikke med å stenge broer til tro. Jeg håper at de som på ulik vis møtte en skuffelse, som ble ”svidd” gjennom religiøs overoppheting, eller brente seg på misforståtte tilleggkrav, vil evne å sortere i fortiden – erkjenne den gode intensjon som lå i den kristne påvirkning. Men fremfor alt håper jeg at de vil møte mennesker og menighetsliv som kan sette en ny målestokk for troens liv.

Jeg spør meg selv av og til: Hvorfor makter ikke ellers våkne og tenkende mennesker å se tilbake på fortiden og skjelne mellom den gode intensjon – og det som ble så mislykket? Kan det være at religiøst betingede sår har vanskeligere for å gro enn andre? Og for å føye til en vågal antydning: Bruker noen fortidens skuffelser til å verne seg mot senere utfordringer om å gi troen en ny chanse?

(Avbrudd m/sangsolo)

III.

Den siste og tredje delen vil omhandle temaet: ny begynnelse for omstruktureringen av en gammel statskirke. Det er ikke mulig å snakke om en ny begynnelse for kirken, for den har vært der i 2000 år. Det vi kan snakke om, er omstruktureringen av vår statskirke. Dette er et mangslungent tema, som berører både de ytre rammer og kirkens indre liv.

De ytre rammer vil handle mye om endringene i relasjonen stat/kirke. Hvis alt går etter planen, vil kirkelig statsråd bortfalle gjennom noen grunnlovsendringer i løpet av 2012. Det betyr igjen at kirken gjennom egne organer vil få retten til å utnevne proster og biskoper. Det er utenfra sett ikke så oppsiktsvekkende, all den tid det hører til trossamfunns rettigheter å få utnevne sine ledere. Men disse grunnlovsendringene vil like fullt innevarsle et tidsskille i Den norske kirke historie.

Den langsomme nedbygging av stat/kirke-forholdet blir en meget følsom prosess – det vil omtrent bli som å skulle separere to planter som gjennom lang samvokster har fått sine rotsystemer tvinnet i hverandre. Men jobben må gjøres, med klarsyn og følsomt håndverk.

Viktigere enn kirkens strukturer er det indre liv som leves der, selv om de to aspektene ikke kan skilles. Kulturelt og religiøst er vi ved et vannskille i Norge nå. Det er min påstand. Og vi ser to reaksjonsmåter: Det finnes krefter i vårt samfunn, Humanetisk forbund f. eks., som vil bruke situasjonen til å religionsnøytralisere og sekularisere norsk offentlighet – og det fins krefter på motsatt fløy som forholder seg som om ingenting er endret og ingenting må gjøres. En sekulariserings-strategi og en forskansningsagenda står mot hverandre.

Det er riktig at en stat må være religionsnøytral, men det er en realitet som ikke kan overses – nemlig at det norske samfunn er tuftet på en århundrelang kristen tradisjon. Dilemmaet kan formuleres slik: en religionsnøytral stat, men med en tusenårig kristen arv! Å finne veien fremover i denne spenningen, blir en av våre mest krevende samfunnsoppgaver i tiden fremover.

Et eksempel fra de seneste ukene: diskusjonen om skolegudstjenester før jul. Hvis man ikke fra politisk og skoleadminstrativt hold enda mer slår fast at skolegudstjenester kan holdes også i lys av dagens læreplaner og formålsparagrafer, er det, religionssosiologisk sett, det brede folkekirkelige midtfelt i den norske befolkning man utfordrer. Det ser vi i de tilfelle hvor foreldre står opp og krever skolegudstjenester – mot lokale skolemyndigheters negative holdning.

Hvis man vil svekke de brede folkekirkelige strømdrag i den norske befolkning, skal man bare tillate at det fremdeles gnages på julen og skapes uro rundt en tradisjonell religiøs arena. De bevisste kristne vil alltid være tro mot sin tro. Fjernes skolegudstjenestene – og HEF.s pressetalsmann har sagt at kampen mot disse gudstjenester ”skal vinnes”, jf VL 23/12.2010 – blir følgene en religiøs polarisering hvor de troende blir mer trofaste og det brede folkekirkelige midtfelt skrumper inn! – Skolegudstjenestene er således en sentral folkekirkelig real- og symbolsak!

Noe av det mest typiske i norsk kirkeliv er kombinasjonen av offisiell kirke med gudstjenester og presteskap – og frivillige kristelige organisasjoner. Dette er en norsk kirkelig ”blandingsøkonomi”, for å si det slik. Av sammensatte årsaker – kanskje mest av sosiologiske – blir denne blanding av offisielt og frivillig i kirken satt under et visst press nå for tiden. For flere kristne organisasjoner har begynt å opptre som uoffisielle frimenigheter med full betjening.

Tar vi et blikk utenfor landets grenser, har man innenfor Church of England begynt å tale om ”a mixed economy of churches” (Rowan Williams). Da sikter man til en ny type blandingskirkelighet, hvor tradisjonelle sognemenigheter suppleres med en rekke ”fresh expressions of church”, altså nye menighetsformer, som – NB! – gis rom innenfor kirkestrukturen. Tilsvarende tror jeg også vi må få en mer åpen og fleksibel kirkerett som gir rom for en ny type ”blandingsøkonomi” – med tradisjonelle menigheter og nye former for menighetsliv i godt samspill. Menighetslivet er ikke til for kirkerettens skyld, men kirkeretten er til for å tjene livet.

En anledning til å gå i dybden på dette tema, blir Kirkemøtet 2012, da man skal evaluere ordningen med ”valgmenigheter”, en ordning KM 2005 etablere, men åpenbart med for trange kriterier.

I møte med fremtiden må Den norske kirke være mer ydmyk og fleksibel i sine strukturer. Ellers kan store grupper av kirkeaktive skalle av. Som gammel statskirkelig monopolorganisasjon vil Den norske kirke få en krevende oppgave i å gjennomtenke sin struktur på en fornyende måte. Det tales nå i fagteologien om å anvende en type ”imagination” i letingen etter nye former for kirke: ”Imagine” – forestill deg en kirke hvor…!. Stikkord som ”misjonal” kirke og mission-shaped church” angir også viktige tema i debatten. De står for en offensiv tone. Imaginasjonen handler om å forestille seg hvordan kirken kunne se ut, om vi forankret tenkningen vår både i en teologisk forståelse av hva kirken er – og i den aktuelle situasjon kirken nå lever.

Den østerrikske kulturhistoriker Friedrich Heer (1916-1983) spådde kritisk at de store europeiske folkekirker ville utvikle seg til paraplystrukturer av kirker som i hovedsak tok seg av livsritene, mens troens fellesskap ville finne sin plass i mindre celler. Hvis man forlenger de utviklingslinjer man ser i kirkene i dag, også i vår egen, tyder en del på at han kan få rett. For å unngå en slik to-sporig utvikling, må vi altså i de kommende år utvikle en kirkestruktur og en kirkerett som gir rom for en levedyktig ”blandings-kirkelighet” med flere typer menigheter.

Ved vårt bispedømmekontor mener vi at situasjonen nå kaller på en ny runde med opplæring av u-ordinerte, assisterende gudstjenesteledere. Vi har utviklet et opplegg for dette, bl. a. gjennom studium av andre kirkers arbeid med å få dekket opp mangelen på ordinerte prester. Vi starter kursvirksomheten i vårsemesteret – og gjør det i forståelse med fagforeningene.

Vi har også stanset ved det forhold at mange av våre kirker ofte står lukket. Derfor vil vi forsøke å få åpnet flere av våre kirker til samlinger for stillhet og bønn. Vi trenger dessuten, gjennom bønneskoler, å lære å formulere bønner, ettersom gudstjeneste-reformen i stor grad oppmuntrer til lokalt utformede bønner.

*

Min tretrinns tale er til ende. Vi har stanset ved hovedemnet ”å begynne på nytt”, belyst gjennom tre avsnitt:

1. med det evangeliske poeng at vi i nåde kan gå forsont inn i det nye året i kraft av Jesu Kristi forsoning,

2. ved å tale om den nye begynnelse for dem som engang var ”innenfor”, men som av ulike grunner gled bort og ble passivisert, og til sist

3. ved å fokusere på at Den norske kirke de nærmeste år ikke må begynne på nytt, men tar fatt på å reorganisere seg gjennom en type ”re-imagination”.

Jeg påstår at Den norske kirke befinner seg ved en korsvei! Og for å avklare veien videre trengs det både bønn, åndelig innsikt og kompetanse for organisering. Den norske kirke er for tiden å ligne med en seilskute med blafrende seil som venter på å bli fylt av vind, av pnevma. Som også er det greske ordet i Skriften for Den hellige Ånd!