— Nå er jeg klar for å jobbe igjen. Jeg liker tannlegejobben, sier Knut Skarpeteig (31).
Bak seg har han en begivenhetsrik tur til Sydpolen. I bagasjen har han bilder og minner fra 48 dager i isødet. Skarpeteig, som opprinnelig er fra Arendal, sier han fikk veldig liten tid til å forberede seg til turen.
Kjapp avgjørelse
— 6. oktober fikk jeg en forespørsel om jeg kunne tenke meg å være guide for en svenske som skulle til Sydpolen. Jeg måte bestemme meg i løpet av ni dager. Og jeg hadde aldri vært på Sydpolen før, sier Skarpeteig.
Tannlegen tok utfordringen. I løpet av kort tid fikk han innvilget en sjenerøs ferie fra sin sjef, Anders Stokkelien, ved Dronningensgate tannlegesenter. I tillegg måtte han si opp sin andre jobb ved fylkeskommunens tannlegesenter i Randesund.
— Jeg var jo litt spent på hvordan fysikken min var i forhold til den utfordringen jeg stod overfor. I tillegg hadde jeg aldri møtt min svenske turkamerat. Jeg skjønte at dette krevde både fysiske og psykiske forberedelser, sier Skarpeteig..
Stokk på slep
Skarpeteig ble briefet om sin svenske turkamerat av en bekjent i reisesarrangørselskapet "Yourway". Dermed visste han en del om ham allerede før han satte av gårde i isødet.
— Selv om jeg driver med triatlon, måtte jeg øve meg på å gå med pulk. Det var ikke snø i Kristiansand i oktober. Det endte meg at jeg fikk meg seks turer i lysløypa på Strai med en svær stokk på slep før jeg dro mot sydligere strøk.
24. november satte Skarpeteig kursen mot Cape Town, hvor han møtte sin svenske turkamerat, Johan Ernst Nilsson.
— Det var jo et spenningsmoment, men jeg følte jeg visste en del om ham allerede før jeg traff ham.
Orkan
Sammen ble de to turkameratene fløyet til den russiske basen Novo hvor selve turen skulle begynne. 2. desember la de ut på tur mot jordas sydligste punkt.
— Noe av det mest dramatiske skjedde egentlig i begynnelsen av turen. Etter at vi hadde kommet oss opp på et 3700 meter høyt platå, ble vi møtt av en orkan. Det var isete og vi klarte ikke å bygge levegger med en gang. Vi stod i fare for å miste teltet i den heftige vinden. Da hadde vi vært ille ute.
Minus 40
Etter fem døgn på samme sted kunne de to endelig bevege seg videre. Foran seg hadde de 2200 kilometer.
— I temperaturer på mellom minus ti og minus 40 grader beveget vi oss mot Sydpolen. Jeg var med som navigatør og guide. Navigeringen min plukket jeg opp under en ni måneder lang seiltur i Det karibiske hav. Jeg har også en fortid som marinejeger fra Forsvaret som gjør at jeg har vært ute i ekstrem kulde tidligere, sier Skarpeteig.
Kilometre ble til mil.
Side om side avanserte de to turkameratene mot Sydpolen. Praten gikk om alt fra oppvekst til de store spørsmål om tro og tvil. Men det ble ikke pratet i utide.
— Vi hadde med lydbøker og musikk. Jeg kan godt anbefale Hamsuns "Victoria" eller "Jorda rundt på 80 dager" dersom du skal ut på langtur. Selv om vi gikk med få meters mellomrom, ble det ikke snakket så mye, sier Skarpeteig.
Mer dramatikk
Da det var 800 kilometer igjen til polpunktet, tok turen nok en dramatisk vending.
— Nilsson hadde slitt med et dårlig kne allerede fra starten. Så brakk han et ribbein.
— Hva tenkte du da?
— Det var ikke snakk om å stoppe, men vi måtte tenke nytt.
Det endte med at svensken la seg på slep bak de to pulkene mens Skarpeteig spente opp et skiseil. Slik fortsatte den siste tredjedelen av turen.
— Det var verst i begynnelsen, for da måtte jeg krysse opp mot vinden. Det gikk bedre etter hvert da vi fikk vinden skrått bakfra.
Jul på isen
Jul og nyttårsaften ble tilbrakt i et telt i isødet. Hver dag ringte ekspedisjonen til den russiske basen de hadde lagt ut fra for å fortelle hvor de befant seg. I tillegg ringte Skarpeteig hjem til venner og familie for å fortelle og høre siste nytt.
— Vi kunne ikke sende meldinger, men vi kunne motta meldinger. På den måten fikk jeg oppdatert meg på hva som skjedde hjemme. Det var egentlig ikke så ensomt som jeg kanskje hadde forestilt meg.
20 kilometer før de to nådde Sydpolen traff de på en britisk ekspedisjon som hadde satt opp et telt.
— Det var fantastisk. Endelig noen nye ansikter. Du tenker ikke så mye på det mens du traver på isen. Men etter å ha tilbrakt 48 dager sammen med ett annet menneske, merket jeg at det var et savn å snakke med andre, sier Skarpeteig.
Kule på polpunktet
18. januar nådde de to fram til Sydpolen.
— Den siste dagen gikk jeg med en gledesfølelse inni meg. Da vi kom til selve punktet, gikk jeg bort og tok på en kule som de kaller den seremonielle Sydpolen. Den kula hadde vært målet under hele turen. Så tok vi litt bilder og markerte at vi var framme.
Etter å ha markert at målet var nådd, satte de to kursen mot en base som lå en kilometer fra selve polpunktet.
— Der møtte vi andre polfarere. Det var mange interessante mennesker med mye å fortelle. Vi måtte slå oss ned her i åtte dager før vi ble flydd ut til den russiske basen igjen.
Hjem til "varmen"
Lørdag (4. februar) kunne han endelig sette beina på norsk jord igjen. Fire måneder etter at fikk forespørselen om å guide sin svenske turkamerat til Sydpolen.
— Det var en flott opplevelse å treffe familien igjen. I tillegg var det godt å komme hjem til "varmen". Jeg tror ikke det er så mange som har hatt så dårlig tid på å forberede en ekspedisjon til Sydpolen som det jeg har hatt, sier Skarpeteig.
I natt var han på vei hjem til Kristiansand – i bil – langs E18. I dag klokken 08.00 venter første pasient i tannlegestolen. Ski og staver er byttet ut med bor og jeksler.
— Det blir en omstilling det også, men jeg gleder meg veldig, sier den nybakte polfareren.