MANDAL: — Noen ganger tenker og analyserer jeg for mye. Skal liksom tenke på alt mellom himmel og jord, sier Elisabeth S. Støle. På utsiden sprekker skydekket og sola maler januarstråler på veggene i stua. Huset ligger i Øygarden mellom Tregde og Skogsøy i Mandal. Her har Elisabeth både stillhet og ro til å fundere, skape og være kreativ. Hun reflekterer over livet, havet, troen eller det som opptar henne mest om dagen: «We show you 2». Denne sang- og danseforestillingen skal vises i Mandal og Kristiansand nå i slutten av januar.Det har vært både godt og tungt å holde på med forestillingen. Det å jobbe med kreativ tenking tar mange krefter. Tenke på alle detaljer, alt fra en hårspenne til hva forestillingen skal fortelle publikum, sier Elisabeth.En dag gikk det opp for henne at det var hennes eget liv forestillingen handlet om. Egen oppvekst med musikk som har betydd mye for henne. Som «Rosegarden» med Lynn Anderson, en sang faren lærte henne å like.Elisabeth Støle er født og oppvokst på Bøler i Oslo. Da hun var et år gammel skilte foreldrene seg, og hun vokste opp med moren og storesøster Kristin. Hun beskriver det som fine år. Riktignok i blokk, men når man er vant til slikt å bo svært tett på naboene, føles ikke det som noe problem. Det var mye moro med mange barn i gata. - Helt fra jeg var lita holdt jeg på med dans og sang. Jeg hadde små show i stua med familien, der mamma var den største hoiende fan, sier Elisabeth.Hun tenker seg litt om. - Jeg var nok litt snål. Jeg drømte meg vekk dagen lang. Drømte om å bli en stor stjerne og skuespiller. Jeg kunne se disse sort hvitt-filmene med Marylin Monroe. Sette meg inn i hennes rolle. Og jeg elsket Gene Kelly-dansen når han sang «Singing in the rain». For ikke å snakke om Judy Garland. Hun ler mye, Elisabeth. Gestikulerer med hender og armer, og reiser seg ofte opp for å poengtere hva hun mener. Som når hun skal fortelle om hvordan hun veldig tidlig fikk sans for rytmebruk, blant annet innen soul. - Som negerne. De er ikke så reserverte som oss. De lever gjennom rytmen, sier hun, og reiser seg og gynger mens hun roper «oh yeah!» Det er ikke vanskelig å bli smittet av humøret hennes.Mye av æren for at hun fikk en slik interesse for musikk og dans, gir hun moren. Gjennom morens mangfoldige musikksmak ble Elisabeth kjent med blant Tina Turner. For ikke å snakke om Pink Floyd. Moren oppmuntret henne dessuten til å utvikle seg innen dans og ville ha Elisabeth inn i organisert opplæring. Men det var ikke noe for den unge jenta.- Jeg ville være selvlært. Jeg var og så på noen som drev på med turning og syntes jo ikke det var min greie å rulle bortover en matte. Da moren traff en ny mann, flyttet de til Ski der Elisabeth startet på en ballettskole. Her var det profesjonelle instruktører og godt miljø. Det passet henne mye bedre. Hun prøvde seg også på annen organisert idrett, som fotball. Men fant raskt ut av det ikke var helt for henne. - En medspiller mente jeg var så håpløs på banen at hun sparket til sykkelen min. Jeg løp hjem og sladret og storesøster ordnet opp med å jule denne jenta, forteller en leende Elisabeth. Som altså ikke fikk noen stor fotballkarriere å skryte av.Hun opplevde det ikke som vanskelig å vokse opp uten daglig kontakt med faren. Hun var jo vant til at slik var det, og den kontakten de hadde var jevnlig og god. I bakhodet har hun mange gode minner fra hytteturene med faren. Elisabeth opplevde det heller ikke vanskelig å få stefar som 11-åring. - Jeg tror nok Tor syntes det var en større utfordring å brått ha medansvaret for to tenåringsjenter. Men jeg synes han klarte det veldig bra, sier Elisabeth med et smil - og krever å bli trodd. Etter hvert ble hun også storesøster til Torunn, som hun fikk og fortsatt har et veldig tett forhold til.35-åringen betrakter seg som en sterk troende kristen. Og med dette kommer vi inn på noe som har vært både godt og sårt i hennes liv. Hun søkte i ulike trosretninger.- Da jeg var 17 år fant jeg den troen jeg har i dag. Jeg har alltid vært en søkende sjel, og har opplevd mye sterkt i min tro.Det var få i omkretsen hennes som syntes noe om at hun ble kristen. - De var redd for pietismen og forherligelsen, sier Elisabeth. Det var mange heftige diskusjoner om temaet over kjøkkenbordet, ikke minst med moren.Heller ikke kjæresten Olaf syntes noe om dette. Han ble hennes ektemann da de giftet seg da hun var 20 år. Han delte ikke hennes livssyn og det skapte problemer. - Det at jeg var alene med min tro ble etter hvert så vanskelig at jeg la troen på hylla et par år. Vi kunne ikke diskutere mitt livssyn, og ikke var det lett å praktisere den heller.Hennes forsøk på å glemme troen fikk store konsekvenser. Hun mistet forankringen i livet, og ting begynte å rakne i alle ender. Livet ble snudd fra velsignelse til forbannelse. Elisabeth blir stille når hun tenker på denne perioden i livet. Så tar hun sats. - Jeg har kjent på dyp smerte og uuttømmelig glede. Livet kan være sterkt, nesten så man ikke tåler det. Da det var på det mørkeste ble jeg såpass annerledes at mannen min reagerte. Så foreslo han at jeg burde finne tilbake til min tro. Hvilket jeg gjorde.Hun forteller at det var smertefullt, samtidig som det var noe hun måtte gjøre for å få tilbake et helhetlig liv. - Jeg fant tilbake meg selv og alt hva jeg tror på. Og det jeg tror på er kjærligheten. Det er ingenting i verden som kan konkurrere ut den, for den overvinner alt, sier hun med fast stemme.- Olaf har fått en langt mer positiv holdning til mitt livssyn. Vi har aldri hatt det så bra sammen som i dag, smiler Elisabeth.Vi spør hvor Gud var da flodbølgen rammet Asia. Til det sier Elisabeth at det skjer masse uforklarlige vonde ting i verden. - Men i all elendigheten flombølgen har skapt kan det komme noe positivt ut av det, der mennesker vekkes og stanser opp. Slik sett tror jeg Gud er involvert. Det er i alle fall ikke verdens undergang, slik noen mener å vite.Hun rakk forresten å gå bibelskole på Oslo Kristne senter, som hun i dag sier ble vel ekstremt. - For eksempel ville de ikke at guttene skulle gå med langt hår. Når jeg påpekte overfor læreren at Jesus hadde langt hår, ble han stum. Men gøy å gå der, det var det.På veggen tikker klokken seg mot 12. Snart kommer døtrene Helena (12) og Maria (10) hjem fra skolen. Gaven, som barna var og er, er ingen selvfølge. Med to spontanaborter bak seg fryktet ekteparet at Elisabeth ikke kunne få barn. Men de kom, og de kom tett - bare 15 måneder mellom. - Hun første hadde kolikk, så det var harde tak her, gitt. Mange våkenetter og følelsen av «er dette takken for at vi fikk barn», sier hun - og ler igjen. Da barn nummer to kom, spurte folk om hun var snill.- Typisk sørlandsk å spørre slik. Hvordan kan et spedbarn være snilt eller slemt? undrer hun. I Mandal er Elisabeth mest kjent for sin innsats i Jazzmix, en dansegruppe i Mandal Turnforening. Etter at hun kom til byen for 15 år siden, ble hun raskt instruktør for damegjengen. Siden har de hatt utallige oppvisninger, og mange av jentene i Jazzmix er også med forestillingen. Magefølelsen sier at «We show you 2» blir veldig bra. Hun er i alle fall godt hjulpet av suksessen med den første forestillingen for to år siden, som ble møtt med stor jubel av mandalittene. Nå skal forestillingen også settes opp på Agder Teater - noe som i seg selv er svært spennende. Hun har stått på scenen der tidligere i forestillingen «Like til Betlehem», der også datteren Helena var med som landsbybarn. Nå lever Elisabeth døgnet rundt med forberedelsene, tenker, funderer, danser, synger. Det hjelper godt å ha bare femti prosent stilling hos Nomedal Foto. - Det er også bra jeg har en så tålmodig familie. Her ligger kostymer, stoff og CDer strødd, sier Elisabeth. Hun tror nok at døtrenes venninner synes hun er litt annerledes når mor i huset danser og synger dagen lang i stua.Elisabeth griper en mandarin og tenker seg om mens hun skreller den. - Men også jeg er tålmodig! Olafs hestehobby tar utrolig med tid, sier hun. Han driver nemlig seriøs travsport ved siden av å være plastoperatør på Umoe Mandal. Og da flyr timene i stallen, til trening og løp.Hvordan ser hun så på seg selv som regissør for forestillingen - en forestilling hun har hatt i tankene helt siden hun var liten? Er hun en tålmodig pådriver for de rundt 40 som er med? - Jeg tror jeg er både lydhør og generøs. Men de som kritiserer kan ikke bare si at det og det er for dårlig. De må komme med egne forslag i tillegg, mener hun. Hun tror på det hun driver på med, en nødvendig egenskap for å få til en så stor forestilling med så mange involverte der det ofte er like mange meninger som det er folk.Her nede i fjæresteinene ved Skogsøy har hun i årenes løp tenkt mye på det veivalget hun tok den gang i Oslo og flyttet til Mandal. Hadde familien blitt igjen i hovedstaden, hadde hun forsøkt å komme seg inn på Teaterhøyskolen og prøvd seg på et yrke som skuespiller. - Men kjærligheten tok valget for meg. Og Mandal er et deilig sted å bo. Men jeg er glad jeg har klart å dra i gang noe på egenhånd, som «We show you», så da tenker jeg ikke lenger på hvordan ting kunne ha vært.Vårt intervju går mot slutten, og vi skal ta noen bilder på brygga på nedsiden av huset. Fra stuevinduet kan man nesten stupe rett ut i vannet. - Her kan vi rope og synge det vi vil. Ingen som blir forstyrret her ute, sier hun og tar noen lette dansetrinn i sola som symbolsk igjen bryter fram mellom grå skyer. Det lover nok godt.