NHO Agder hadde ved sin næringspolitiske rågiver, Harald Haraldsen, et innlegg i Fædrelandsvennen med en appell til arbeidsgivere — både i privat og offentlig sektor, og til leger og arbeidstakere - om å ta ansvar for å få ned sykefraværet. Det er viktig at folk holder seg friske, og at sykefraværet går ned - både for den enkelte, for bedriftene og for samfunnet.NHO startet i 2001 en kampanje i sine bedrifter, som ble kalt Inkluderende Arbeidsliv (IA). Ordene kan tyde på at de har oppfattet noe vesentlig. Det er viktig at arbeidstakerne er inkludert i bedriftene. Målet med IA-opplegget var innen 2005 å få redusert sykefraværet med 20 prosent. Dette ville ifølge finansminister Per-Kristian Foss bety 10 milliarder mer å rutte med for den norske stat. På budsjettkonferansen i mars uttrykte Foss sin skuffelse med at NHO ikke hadde gjort nok for å få ned sykefraværet. I etterkant refset Fædrelandsvennen på lederplass NHO for manglende oppfølging av IA-avtalen. I de bedrifter som har deltatt i opplegget, har det vært en reduksjon i sykefraværet, men ikke på langt nær som forventet.5. mai kom også statsminister Bondevik med kritiske kommentarer til NHO for ikke å ha gjort nok for å få ned sykefraværet i sine medlemsbedrifter. Det er derfor god grunn til å stille spørsmål om hvorfor IA-avtalen ikke har svart til forventningene. I dagens arbeidsliv blir avstanden mellom eiere/ledere og de vanlige arbeidstakerne bare større og større. Eksempler på dette ser vi når det stadig avsløres ublue tildelinger av bonusordninger og fallskjermer til næringslivets topper enten det er i Telenor, Statoil, det norske bank- og kredittvesen eller i lokale helseforetak. De som arbeider «på gulvet» blir i stedet utsatt for vanskeligere arbeidsvilkår, med krav om rasjonalisering (jfr. Ringøen slakteri, som reduserer arbeidsstokken med 30 personer) og tildeling av stadig trangere budsjetter (jfr. Valhalla sykehjem). På den ene siden blir det forventet at de skal yte mer, ofte for «luselønn», og på den annen side opplever de at de skal utføre en enda bedre jobb trass i underbemanning. Dette setter dem i et umenneskelig krysspress. Mange arbeidstakere føler seg ikke inkludert i sine bedrifter. De blir styrt ovenfra på en kynisk måte. Tidtaking, stemplingsur, overvåkningskameraer og bruk av vaktpersonell blir satt inn for å tyne de siste rester av arbeidsiver ut av de ansatte.For et par år siden utga den amerikanske forfatteren og skribenten Barbara Ehrenreich en bok, «Kjøpt og underbetalt», som kan være relevant i denne sammenheng. Etter oppdrag fra sin forlegger foretok hun et research-arbeid på en del arbeidsplasser. Som vanlig arbeidstaker tok hun seg ulike jobber og opplevde en del miljøer fra innsiden - forretninger og private helseforetak for eldre. Hun møtte en rå og kynisk hverdag, hvor en presset økonomi for mange gjorde det nødvendig å ha to forskjellige jobber på samme tid. Dyre boforhold og lange arbeidsreiser gjorde ikke saken bedre. Tilfeldig og uverdig behandling i forbindelse med tilsetting var ikke uvanlig. Arbeidsrett var et ukjent begrep, og trygghet på arbeidsplassen det samme. Det var ingen fagforeninger å støtte seg til når det gjaldt å søke kunnskap og løse problemer. Medlemskap i fagforening var ikke akseptert av arbeidsgiverne.I Norge merker vi de samme utviklingstendensene, og mye tyder på at vi også her i landet kan gå mot amerikanske tilstander i forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Vi får et råere samfunn. Nye forretningsforetak bringes inn på banen - jfr. etablering av den tyske dagligvarekjeden Lidl. Fagorganiserte er ikke ønsket, og arbeidstakernes stilling svekkes. Avstanden mellom eiere/ledere og arbeiderne øker og fører til mistrivsel og fremmedgjøring på arbeidsplassen. Sykefraværet stiger pga. større fysisk og psykisk slitasje.Etter at EU utvidet sine grenser fra 1. mai står man overfor en ny og usikker situasjon. Da er det mulighet for økt arbeidsinnvandring fra østeuropeiske land. LO er betenkt med innføring av billig og uorganisert arbeidskraft, mens NHO ser mest fordeler med arbeidsinnvandringen. Men dette kan bety nye problemer både for organiserte og uorganiserte arbeidere i Norge. Spørsmålet er om vi er i ferd med å undergrave hele fundamentet for norske arbeidere, og det er under denne synsvinkel man også bør vurdere NHOs arbeid for å få ned sykefraværet.I stedet for å ta imot utfordringen som ligger i kritikken fra finansminister Foss og redaktøren i Fædrelandsvennen, får man inntrykk av at NHO i sitt svar sparker videre på de arbeidstakerne som blir syke, og på legene som sykemelder. Dette er ingen god situasjon. Det kan ikke være riktig å gjøre legene til sosiale og helsemessige vaktbikkjer for å endre en sosial-medisinsk utvikling, nemlig å stoppe eller redusere sykefraværet. Heller ikke virker det som om NHO ønsker å gå i seg selv når de unnskylder seg med at arbeidssituasjonen i det offentlige ikke er stort bedre. Innføring av karensdager kan kanskje redusere sykefraværet noe, men kan ikke føre til noen fundamental løsning. Dersom sykefraværet skal gå ned, er det ikke nok at NHO gjennom IA forsøker å få arbeiderne til å føle seg inkludert. Skal det lykkes, må de bli inkludert. For å oppnå det er det nødvendig at arbeidstakerne ikke stadig blir angrepet og svekket, men at de blir tatt på alvor. Det viktigste er at de får en reell trygghet for at de har arbeid i overskuelig fremtid.Når NHOs opplegg med Inkluderende Arbeidsliv ikke har svart til forventningene, kan det skyldes manglende helhetsanalyse eller at NHO taler med to tunger. De vil inkludere arbeiderne, samtidig som de argumenterer for tiltak som vil svekke arbeidstakerens situasjon. I forbindelse med transportstreiken har NHO uttalt at de vil sikre organisasjonsretten. Det høres pent ut. Men det de vil er å sikre arbeiderne retten til ikke å organisere seg, og det er noe helt annet. Den retten har de allerede i dag, og den vil ingen ta bort. Det de argumenterer for i dagens debatt, er «lik lønn for likt arbeid», men ellers har NHO forfektet dette synet og sagt nei til ansettelseprosedyrer og avlønning som baserer seg på bruk av «trynefaktoren».Det kan høres ut som det ligger gode hensikter i NHOs satsing på Inkluderende Arbeidsliv, men det ligger snublende nær å be NHOs rådgivere om å gå til kildene av problemene og kanskje se hva Karl Marx skrev om fremmedgjøring. Da vil NHO muligens komme dit hen at de vil oppfordre arbeidstakerne til å slutte opp om sine fagforeninger og se positivt på sikring av de fagorganisertes rettigheter. Det kan være vesentlig for å skape den nødvendige trygghetsfølelse og trivsel på arbeidsplassen, og ikke fortsette med en splitt- og herskteknikk overfor de fagorganiserte.Det er nemlig viktig at inkluderingen av arbeiderne i arbeidslivet ikke bare blir et kosmetisk tiltak, men at det går til kjernen av problemet.