Det er en ganske presis beskrivelse av sentrumsregjeringens forslag til neste års statsbudsjett. Ambisjonene om å flagge et eget markert «sentrumsalternativ» synes å ha forsvunnet i løpet av det siste året. Det virker som om man har bestrebet seg på å utvikle et budsjett som utgjør det minste felles multiplum mellom Arbeiderpartiet og Høyre/Frp, slik at man som reven sikrer seg to utganger dersom den ene blir stengt igjen under budsjettforhandlingene i høst.Det er på mange måter en underlig forestilling som nå utspiller seg i Stortinget. Regjeringen Bondevik har ved budsjettforhandlingene de to foregående år søkt støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, senest under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i vår. Intet tyder på at dette budsjettsamarbeidet har vært noen stor belastning for regjeringen. Snarere tvert om. I løpet av det siste året er norsk økonomi blitt friskmeldt, selv om det i stor grad må tilskrives økte oljepriser. Men vi får vel også tro at det statsbudsjettet regjeringen fikk vedtatt med Høyre og Frps støtte i fjor høst og i vår har bidratt med sitt. Dette ble da også understreket av finansminister Restad i finanstalen i går.Allikevel har regjeringens talsmenn annonsert at man nå vil søke budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet. Altså, etter at man har hatt et vellykket budsjettsamarbeid med Høyre og Frp — et samarbeid som har gitt gode økonomiske resultater for landet - snur man ryggen til samarbeidspartnerne og inviterer et annet parti med på laget. Og skulle ikke dette lykkes, annonserer regjeringspartiene at da går vi tilbake til Høyre og Frp og prøver å få til et nytt samarbeid med dem.Mens sentrumspartienes forklaring på en slik politisk adferd er «blokkuavhengighet», er politisk schizofreni en mer passende diagnose. Og jeg vil tro at velgerne som observerer dette spillet må få styrket sin politikerforakt. For dette dreier seg mer om politisk symbolikk enn om økonomi. Vi må ikke glemme at Arbeiderpartiets leder, så sent som på landsmøtet i fjor høst, kom med en åpenlys invitasjon til Høyre om et budsjettsamarbeid. På en politisk arena hvor alle er i stand til å samarbeide med alle, nytter det ikke å forklare velgerne at det eksisterer grunnleggende uoverensstemmelser i den økonomiske politikken. I fjor skar det seg ettertrykkelig mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene under budsjettforhandlingene.Årets budsjettforhandlinger vil imidlertid finne sted i et annet klima enn i fjor. Regjeringspartiene skal forholde seg til en partileder i Arbeiderpartiet som kjemper for sitt politiske liv. Mye tyder på at lederdebatten rundt Thorbjørn Jagland vil vedvare fram til landsmøtet om ett år - om partiet er i stand til å leve med en indre strid om partilederens lederegenskaper så lenge.Thorbjørn Jagland har to muligheter til å legge lederdebatten i Arbeiderpartiet foreløpig død. Det ene er at han fremforhandler et budsjettkompromiss med regjeringspartiene som er så fordelaktig for Arbeiderpartiet at det øker partiets velgeroppslutning og derigjennom styrker Thorbjørn Jaglands posisjon. Det andre er at Arbeiderpartiet lager regjeringskrise og danner ny regjering med Thorbjørn Jagland som ny statsminister.Begge alternativene er risikable prosjekter. Et budsjettkompromiss kan slå begge veier. Dersom Thorbjørn Jagland blir bundet til Bondeviks regjeringsmakt fram til stortingsvalget om to år, vil flere av partiets velgere kunne stille seg spørsmål ved Arbeiderpartiets profil. Dilemmaet mellom innflytelse og avhengighet vil kunne ende i Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiets disfavør.Og dersom Arbeiderpartiet skal lykkes i å skape regjeringskrise, trenger partiet et støtteparti fra den borgerlige side med på ferden. Både for å felle regjeringen og for å samle støtte til et nytt budsjett. Det er utenkelig at sentrumspartiene vil gå inn i denne rollen dagen etter at Arbeiderpartiet har felt deres egen regjering. Dermed er han avhengig av støtte fra Høyre eller Frp. Og disse partiene må igjen vurdere om det er en fornuftig strategi å gå til valg i 2001 med en arbeiderpartiregjering som de selv har hjulpet til makten.Jo, høsten på Stortinget er full av dilemmaer - båret oppe av det faktum at vi har en regjering som har gjort «blokkuavhengighet» til en politisk besvergelse.