ÅRAKSBØ I BYGLAND: — Hvor mange bor det i Åraksbø nå, spør jeg Torkjel Segberg øverst oppe i austlia i Åraksbø.Torkjel tenker litt - så begynner han å telle høyt. Det er fort gjort. Alle kjenner alle i Åraksbø.- Om lag 45, kommer det kjapt. Da er folka i gardane opp mot heia tatt med.For 50 år siden bodde det 300 sjeler i den vesle bygda som fikk strøm allerede i 1922 og som en stund hadde både smelteverk, meieri, skole, butikk, postkontor og samfunnshus, samt forsamlingshus både for de frilynte og for de gudelige.Nå er alt borte. Bare den nedlagte skolen brukes som grendehus nå. Skolen ble nedlagt i 1966. Barnehagen som holdt hus der seinere, forsvant for fire år siden Det er stort sett bare til religiøse møter eller til årsmøte i et eller annet lokalt lag at bygningen fortsatt brukes. Meningen med livet

Fraflytting og nedleggelser til tross - det er godt å bo i Åraksbø, sier Torbjørn Haugen på 76. For noen år siden ble han utropt av Åshild Ulstrup i NRK Radios «Sånn er livet» til en av de flotteste ungkarene hun hadde møtt.Han har et stev om bygda si:Bygdi ligg der så vent kring fjorden.Der leikar fisken, der byggjer bjoren.Det er den venaste stad på jord.Det er Åraksbø uti Sandnes sokn. - Å bo i Åraksbø og ta vare på bygda, er meningen med livet - sa han til kjendisjournalisten i NRK. Holder sammen

I Åraksbø holder folk sammen. Dette er viktigere enn noensinne når den ene utelampa etter den andre slokner på de fraflyttede gårdsbrukene til «bybøndene». Noen av bybøndene lager problemer på andre måter også. Rettssaken om Gausi har ridd Åraksbø som en mare og en farse i mange år. Det står så som så til med flere av disse brukene. Noen praktfulle bygninger - våningshus som stabbur - står til nedfalls.- Fryktelig, synes Torkjel Segberg, kona Gudrun og Torbjørn når kaffepraten kommer inn på det temaet der vi sitter på kjøkkenet og røer om løst og fast. - Spør Torbjørn

Nede på jordet kneiser en unghest med nakken. Beviset på at det fortsatt finnes noen unge mennesker i Åraksbø. Det er ungjentene som driver med hest i dag.Torbjørn Haugen vet alt om hester. Han har aldri hatt bil. Helt fram til 1970-tallet var hesten framkomstmiddelet hans - i skogen så vel som til grendene rundt. Han har nesten ikke tall på alle travhestene han har alt opp, skogskaren og hestekaren.Det er mange som kjenner Torbjørn.- Spør Torbjørn, er omkvedet når Fædrelandsvennen lurer på noe i den delen av Bygland. - Som i Italia

En dag kom en norsk trubadur med vinterhus i Italia forbi husene langs «hovedgata» i Åraksbø. Der satt folk og koste seg på verandaen til Torbjørn. Kaffekoppen og kakene kom fram til trubaduren også.- Så gjestmildt, så hyggelig. Så lite norsk. Så mye Italia, syntes trubaduren.I den andre enden av dagens høstkalde Åraksbø-gate er det blitt en smule internasjonalt. Her bor det tyske ekteparet Karin og Hans Jürgen Wiehe. Da butikken i Åraksbø ble nedlagt, fikk de kjøpt bygningen. Det var i 1996. Da hadde de allerede blitt årakinger for lengst.-Vi kom hit for første gang i 1967 for å besøke tyske venner her i bygda, forteller de.Siden ble ekteparet mer og mer faste gjester i Åraksbø og Setesdal.- Vi er her i tre uker rundt påsketider, fire og ei halv uke om sommeren og to om høsten, forteller fru Karin.De snakker norsk og kjenner alle i Åraksbø. Så godt er læreren og organisten Hans Jürgen glidd inn i byglandsmiljøet at han vikarierer i kirkene i Bygland som organist sommeren igjennom.Her har de funnet sitt paradis. - Men du må leve med naturen, menneskene og været her. Det må du ta som det kommer. Det må du like, sier de.Torbjørn Haugen smiler når han hører dette. De har skjønt hva det dreier seg om. Eplebygd

— Så livat som det var her i bygda før. Da levde folk med årstidene. Og det var unge og gamle overalt, sier Torbjørn Haugen.Vi går stille inn på tunet hans. Nabohusene står tomme nå. Utelampa på det nærmeste huset er 90 år gammel.Et høsteple faller stille ned mot den rimfrosne bakken.- Fossepler. Åraksbø var den mest drivende fruktbygda i hele Setesdal før i tida, forteller Torbjørn Haugen. Han gir meg neven til farvel. Den er sterk og tørr.Idet jeg setter meg inn i bilen flakser noen canadagjess over høstblanke Åraksfjorden. De skriker stygt mot den vesle bygda som tida tok. Men de liker seg her, de også.johs.bjorkeli@fedrelandsvennen.no