MARNARDAL: — Jeg håper aldri treleker går helt av moten, selv om de fleste leker er av plast, sier den spreke pensjonisten.I et gult trebygg i den vesle bygda Støa i Marnardal sitter han fra klokken åtte om morgenen til klokken 16 og lager treleketøy, slik han har gjort siden høsten 1945. Den gang var det en leketøysfabrikk med mange ansatte, nå sitter han alene og produserer. Han klarer ikke å la være.Det er tungt høstregn som plasker mot Høyevatnet, som ligger like bak fabrikkbygningen fra 1947. Vi finner Olav i et hjørne av produksjonslokalet der trepinner, hjul, neser og mye annet lages for å bli til treleker. Han er i ferd med å kappe opp små bein. Sagbladet suser gjennom pinnene, farlig nær fingrene hans, men de rutinerte bevegelsene vitner om at dette er gjort tusenvis av ganger før. Uten uhell. Egen arbeidsplass

Det var i 1928 at en driftig kar ved navn Olav Fidjestøl ville skape sin egen arbeidsplass. Han var den gang 24 år og odelsgutt hjemme på gården til foreldrene Anne Tonette og Askjell. Men det fristet lite å drive med gård, så han bygde seg en liten støe og skaffet seg en dreiemaskin.Til å begynne med laget han seks forskjellige trefigurer, men snart kom krigen, og produksjonen ble vanskelig.Etter krigen ble det enda verre, fordi plasten gjorde for alvor sitt inntog. - Det gjaldt jo også innen lekebransjen. Plast var jo mer anvendelig og billigere, forteller Olav Øen, mens han maler gulfarge på et hjul. Han har holdt på siden klokken seks denne morgenen, det er en forsendelse som det haster å få av gårde.Han er opprinnelig fra Ytre Sogn, og kom til Øyslebø sammen med sin mor rett etter krigens slutt. Raskt fikk han seg arbeid på fabrikken til Fidjestøl, men det skjedde altså i en tung tid for den vesle bedriften.- Fidjestøl var en idérik kar, som ikke ville gi opp, selv om plasten holdt på å slå beina under trelekene. Han reiste mye for å få inspirasjon, og kom på at suvenirer laget av tre kunne være en nisje, forteller Olav.Det viste seg å være blinkskudd, og produksjonen tok ny fart. Glansår

Olav viser oss rundt i fabrikken, som ser prikk lik ut fabrikken slik den var i glansårene på 1970- og 1980-tallet da det jobbet opp til 32 personer her i lokalene og hjemme hos seg selv, der lekene ble malt. Ute i lageret ligger det esker med leker som skal males, her er tømmer som skal kuttes opp og her er maskiner som er mange tiår gamle, men som fortsatt er like gode. Det er rent og pent, og det er frisk trelukt overalt.Det er åtte år siden Olavs kone, Aslaug, døde. Da tok masseproduksjonen slutt, de siste ansatte sluttet og Olav ble igjen for å lage leker på et minimumsnivå. Aslaug var datter av Fidjestøl, og hun og Olav overtok leketøysfabrikken i 1970 da Fidjestøl trakk seg tilbake som eier.- Men det var begynnelsen til slutten da togstasjonen her oppe og bussruta forbi her ble lagt ned på midten av 1970-tallet, forteller Olav. Da hadde ikke fabrikken noen transport, slik at de kunne få tilsendt det de trengte og få sendt vekk sine produkter. Olav tilbrakte dagen på jobb og kveldene i bilen for å få tingene til å gå i hop, men det var både tungvint, tidkrevende og dyrt. Holdt det gående

Likevel klarte Olav og Aslaug å holde det gående i mange år etterpå, selv om produksjonen gradvis ble redusert ved at ansatte som gikk av med pensjon ikke ble erstattet.Olav tar oss inn i et varmt lite rom, som han bruker for å male leketøyene. Her står de stablet opp langs veggen for å bli tørre, før de sendes til en grossist i Bergen, som distribuerer lekene ut til forretninger i Norge. Det er et jevnt salg av det han lager, og han tjener noen kroner på det.- Det er likevel ikke mye, forsikrer Olav, som nok ikke har en inntekt som står i forhold til alt arbeidet. For eksempel fisker vi opp en lekebil som er sirlig skåret for hånd og siden malt i forskjellige farger. 40 kroner koster den. De færreste ville gjort det så billig.Men for Olav er det ikke pengene som er drivkraften for å fortsette på fulltid i fabrikklokalene. - Det er en sann lykke ennå å lage leker som barn kan ha glede av. Dessuten sørger dette for at jeg får rørt på meg og holder meg frisk, smiler 77-åringen.De fikk fire barn i livet, han og Aslaug. Barnebarn er det også blitt, og de får selvsagt treleker når de er på besøk hos bestefar. - Men det er ikke slik at de bare får leke med treleker og ikke får plastleker altså, forsikrer Olav.Han både håper og tror at treleker vil ha sin misjon også i fremtiden. Det er leker som tåler mye, så mye at de kan brukes til nye generasjoner av barn. God samvittighet

Hvor lenge Olav skal holde på, vet han ikke riktig. Men så lenge helsen er god skal han sitte her og lage treleker.- Det er nok ingen som overtar etter meg. Barna valgte andre yrker og bor jo heller ikke her i bygda, fastslår Olav.Så når han legger ned arbeidsverket sitt en dag, er det også slutt. Men han kan likevel trekke seg tilbake med god samvittighet. Leketøysfabrikken har vært en svært viktig del av arbeidslivet i kommunen, ikke minst for kvinnene. Bedriften sto seg godt, de hadde aldri behov for statlig eller kommunal støtte av noe slag.Så neste gang du leter etter leketøy til egne eller andres barn: Se under om det står «Olav Øen leketøy og suvenirfabrikk». Det leketøyet ligger det ekte sjel i!(PS: Som kilde i denne reportasjen er også John Lauvdals artikkel om fabrikken i boka «Marnarminner» fra 2003 brukt).