Heller ikke er han uvant med å stå foran store forsamlinger. Men i går var det en nervøs partileder som holdt åpningstalen under Arbeiderpartiets landsmøte i Oslo. Det var åpenbart at mye sto på spill. Stoltenberg virket limt til manuskriptet han hadde foran seg. Det ble mye opplesing, og lite karisma. Flere ganger

snublet han i bokstavene, og fremsto som usikker og lite bekvem. Ovasjoner ble han ikke møtt med, snarere dempet applaus. Var han for opptatt av ikke å tråkke de potensielle regjeringspartnerne SV og Senterpartiet på tærne? Behendig styrte han i alle fall unna temaer som kunne komme i konflikt med vedtak som ble gjort under landsmøtene i SV og Sp for kort tid siden.

Bare et par ganger løsrev han seg fra manus. Som da han angrep regjeringens skolepolitikk og gikk i rette med den skremselspropagandaen han mener Høyre har stilt seg i spissen for med utsiktene til et regjeringsskifte. Da løftet han også forsamlingen til de store høyder. Men han falt fort tilbake til notatene igjen, og oppsiktsvekkende var det at han ikke nevnte SV og Sp ved navn. Han nøyde seg med å snakke om flertallsregjering og samarbeidspartnere.

Det er ikke vanskelig å skjønne Stoltenbergs forsiktighet. Han står i en situasjon ingen annen partileder i Ap har gjort før ham. For første gang i historien søker Ap samarbeid med andre partier for å komme i regjering. Etter valgkatastrofen i 2001 har Ap-ledelsen innsett at samarbeid er nødvendig for å bringe partiet tilbake til regjeringskontorene. Landsmøtet kommer helt sikkert til å støtte dette, men skepsisen er der — til SV, og ikke minst Sp.

Etter Stoltenbergs åpningstale i Folkets Hus i hovedstaden er det klart at han ikke ønsker fokus på et eventuelt regjeringssamarbeid under landsmøtet. Det får komme hvis valgresultatet tilsier en flertallskonstellasjon. Nå vil Stoltenberg ha blikket rettet mot den forestående valgkampen og utmeisling av Aps egen politikk. Det er lett å forstå at han velger en slik strategi.

SV og Sp har under sine landsmøter kommet med løfter som vil koste titalls milliarder kroner å oppfylle. Og det venter tøffe forhandlinger hvis den dagen kommer at det skal meisles ut en rødgrønn fellespolitikk. Det vet Stoltenberg. Derfor bruker han kreftene på å samle sine egne tropper denne helgen. Det kan sikkert kjennes godt med et internt løft for partilederen før han begir seg inn i det politiske terrenget SV og Sp har belagt med miner.

Etter snart fire år i opposisjon tørster Ap etter regjeringsmakt igjen. Veien fram synes likevel lang og kronglete. Ap har betydelig erfaring i å regjere alene, men ingen trening i regjeringssamarbeid med andre. Kanskje er det også forklaringen på at det var noe famlende og uforløst over partilederen under hans åpningstale til landsmøtet.