— Det var vanlig å dra på søndagstur for å se på Stjerneblokka da jeg var gutt, minnes pensjonert plan- og bygningssjef Arne Bulie (70).
Om det snart blir søndagstur til et 18 etasjes boligtårn på Tangen, er fortsatt et åpent spørsmål.
For i mai i fjor sa byutviklingsstyret ja til å bygge høyhus på Tangen. Men da bystyret forrige onsdag skulle si ja eller nei til en konkret 18-etasjes blokk, var politikerne sterkt splittet. Debatten ble brakt til kokepunktet før saken ble utsatt i påvente av en høyhusplan.
Kontroversielt
— Slike diskusjoner har gått i byen i mange år, og det har vært delte meninger hele veien, sier Bulie som nå skriver bok om Kristiansands moderne byplanhistorie.
Også planen om å reise seks ti-etasjes stjerneblokker på Dueknipen var kontroversiell og ble utsatt da den i 1951 ble lansert av to Oslo-arkitekter.
— Daværende byplansjef Erik Lorange mente man burde være forsiktig med å bygge så høye hus på en så eksponert tomt. Han syntes ideen burde utprøves på et lavere sted, og Stjerneblokka i Johan Øydegards vei ble en prøveblokk, sier Bulie.
Først på begynnelsen av 60-tallet ble tilsvarende blokker reist på Tinnheia, men det ble bare bygd tre — og ikke seks - blokker i Kobberveien. Men også de ble akkompagnert av hyl og skrik, og Dagbladet sendte egen reporter som kunne melde om skrekkelige, høye hus plassert så man kunne se helt til Danmark.
«Rasket måtte rives»
Men da høyhustanken ble sådd på 30-tallet, og forsterket etter krigen, var det som svar på boligmangel, trangboddhet og forslumming. Posebyen var for eksempel et område som skulle saneres:
— Den rådende holdning både blant fagfolk og publikum var at «rasket måtte rives». Det var noe selv Fædrelandsvennen applauderte på lederplass, sier Bulie.
— Den modernistiske tankegangen - funksjonalismen - som preget byplanleggingen fra 1930 helt opp til 60-tallet, var en reaksjon på de tette, helsefarlige byene. Problemene skulle løses ved å bygge boliger omgitt av lys, luft og grønne lunger, forklarer Bulie.
I 1947 ble det holdt en nordisk arkitektkonkurranse for de 18 kvartalene i Posebyen. Samtlige tre vinnerutkast forutsatte riving av hele området og bygging av frittstående blokker.Oslo-arkitektene Odd Gegenbach og Hans Mollø-Christensen tegnet ett av vinnerprosjektene. Det var også de som i 1951 lanserte tanken om seks ti-etasjes stjerneblokker på Dueknipen.
— Slik kunne kommunen også tilby boliger til folk fra områdene i sentrum som ble sanert, sier Buli.
Året før hadde funksjonalisten Erik Lorange kommet fra Alta og inntatt posten som byplansjef. Han fikk snart med seg en rekke radikale og engasjerte planleggere fra gjenreisingen av Finnmark som fikk jobben med å utvikle nye boligområder.
Selvforsynte bydeler
— Lorang er eksponenten for de som bygde byene opp som bydeler som var selvforsynte med butikker, skoler og arbeidsplasser, forklarer Bulie.
Stjerneblokkene på Tinnheia fikk selskap av høyhus i blant annet Suldalen og Ravnedalen, mens Kvadraturen ble omformet i noe lavere stil:
— Etter arkitektkonkurransen ble det mye diskusjon, og man kom fram til at det var dumt å rive hele bydeler. I stedet skulle man ta ett og ett kvartal, og det fikk Lorang jobben med å gjennomføre, sier Buli.
- Kan bli den kuleste byen i Europa
Funksjonalismens idé var å rive og bygge nytt, men langsomt slo bevaringstanken rot også i Kristiansand. Da Tinghuset ble oppført i 1975, som en bauta for den nye byplanen, ble det virkelig ramaskrik.— Da ble den tenkingen forlatt. Det var ikke noe for renessansebyen, sier Bulie.
Men fortsatt reises det knapt en bygning i Kristiansand uten heftig ordskifte i byutviklingsstyret akkompagnert av illsinte leserinnlegg, gjerne supplert av en dispensasjonssøknad fra gjeldende bestemmelser.
Utbyggere overtok
Arne Bulie noterer seg en viktig forskjell som også inntrådte etter 1975:
— Fram til da ble premissene lagt av kommuneadministrasjon og politikere. Fra 80-tallet og utover er det meste overlatt til utbyggere og markedet. Det eksisterer en grovplan, men byutviklingen er preget av fragmenterte enkeltprosjekter, sier han.
Blant de fragmenterte enkeltprosjektene, finner vi nå høyhuset på Tangen. Bulie synes det er fornuftig å vente på en høyhusplan:
— Det kan være vi skal ha høyhus og fortetting i enkelte bydeler. Hvis man blir enige om intensjonene, kan en slik plan bli fruktbar, mener han.
Les også:
Lundes plan om høyhus lever videre
Fire, fem, seks ... eller?
Høydediskusjonene i Kristiansand startet etter bybrannen i 1892 og har siden aldri tatt slutt.
— Etter bybrannen ble det diskusjon om høyder, men stort sett bygget man de nye murhusene i opp til tre etasjer, selv om det dobbelte ble tillatt, sier Arne Bulie.
— Grunnen var at man ikke hadde råd til å bygge høyere fordi forsikringspremien bare dekket det som brant ned, sier han.
Les også:
Kan bli et lukket «Pentagon» på Tangen
Senest i 1998 velsignet bystyret Murbyplanen som holder tankene fra 1892 i hevd. Blant de prosjekter som harblitt nedsablet med Murbyplanen i hånden, er Filadelfias nybygg «Gnisten» i kvartal 42. Så vel fylkeskonservatoren som gårdeiere mener planen nå er overmoden for revisjon.
I citydelen av sentrum, avgrenset av Festningsgaten og Dronningens, ble Kvadraturplanen i vinter velsignet av politikerne etter seks års tautrekking og innsigelser. Der er det nå tillatt å bygge fire pluss tilbaketrukket femte.
- Kristiansand trenger et nytt ambisjonsnivå
Det var også standarden som ble satt av byens politikere i 1941 — selv om forslaget som ble fremsatt i 1939, var mer nyansert:- I lys av den funksjonalistiske tankegangen, foreslo administrasjonen å tillate fire etasjer med 15 meter bredt gateløp, fem etasjer med 18 meter bredt gateløp og seks etasjer dersom gaten ble utvidet til 22 meter. Den gangen var de veldig opptatt av lys og luft, og det er noe som ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til i dagens diskusjon, mener Bulie.
25.000 i Kvadraturen
Dagens politikere ønsker å øke folketallet i Kvadraturen fra 6500 til 15.000. Det er et beskjedent anslag i forhold til hva man tenkte seg i 1936:
— Da var det en diskusjon i bygningsrådet om man skulle tillate tre eller fire etasjer. Man konkluderte med at hvis det ble bygd hus i tre etasjer i hele Kvadraturen, ville man få plass til 25.000 mennesker, forteller Arne Bulie.
På den tiden var det 21.000 innbyggere i hele Kristiansand.
Også på 1950-tallet var det offensive tanker om hvor mange mennesker byen trengte hus til:
— Da ble det laget optimistiske prognoser som spådde at det i år 2000 ville bo 100.000 mennesker i «Stor-Kristiansand», altså i Kristiansand, Randesund, Oddernes og Tveit, sier Bulie.