Oslo: Å hjelpe dømte bak murene og syke på sykehusene er yrkesdrømmen. Skadene som lenker Katrine Bråtane (23) til rullestolen, har ikke sinket henne i studiene. Studiene har hun gjennomført på normal tid, helt siden hun forlot hjembyen Risør for å begynne på Bibelskole i hovedstaden for fire år siden.Men lite annet har vært normalt for Risør-jenta etter at hun ble lammet fra halsen og ned 11 år gammel. En lastebil kjørte henne ned. Siden har hun vært avhengig av hjelp til det meste — hele døgnet.Fritiden har gått med til kamp. Kamp for å komme over kneiker i hverdagen, og vedvarende kamp for å skaffe seg hjelp til å fungere. Foreldre og venner har hjulpet henne hele veien. I en grad som nå har gitt henne kvaler og skyldfølelse.- Jeg er redd for å slite ut vennene mine, trekke for store veksler på dem. Det er ikke sånn det skal være. Venner skal være venner; ikke hjelpere, sier hun. Bestemmer, men...

Katrine Bråtane har hjemmehjelp og assistanse 80 timer i uka. I prinsippet er det hun som bestemmer og organiserer hjelpernes arbeidsdag og timeplan. Men i praksis blir det ikke alltid slik. Heller ikke har hun innflytelse over hvem hun vil «ansette» som sine personlige hjelpere.Også Hjelpemiddelsentralen er hun prisgitt. Hun kan ikke greie seg uten PC og datautstyr for å kunne studere og kommunisere med omverdenen. Oppstår det feil med datautstyret, og det gjør det rett ofte, må bønn om service innom Hjelpemiddelsentralen. Kapasitetsproblemer gjør at det kan gå dager før noen har mulighet til å hjelpe. Da står hun fast i studiene. - En «frysepinne»

Nå gruer hun seg til ankerunden i Høyesterett om erstatningen som lagmannsretten har tilkjent henne etter ulykken.- Den saken har vi holdt gående siden 1990-1991. I perioder har den vært en stor belastning. Jeg unner ingen å gå gjennom det samme. Egentlig syns jeg saken burde vært en sak mellom forsikringsselskapet og det offentlige, sier hun.Akkurat nå - når den første snøen er kommet, gruer hun seg til vinteren. Årene i rullestol har gjort henne svært var for kulde.- Jeg er en «frysepinne». Tror nok ikke jeg kan søke meg jobb nord for Trondheim når jeg blir ferdig. Lange vintrer er heller ikke særlig praktisk når du er avhengig av rullestol.- Men i sommer; ja, da skulle jeg gjerne også vært i Nord-Norge, smiler hun. NTB