KRISTIANSAND: Det er en novemberdag i 2010. Døren til glattcella går opp, og en politibetjent gir en kort beskjed:

”Du skal på Sankthansgården. Du har en time på deg til å gjøre deg klar”.

Tenåringen som ligger på en madrass på den nakne cella tar seg til hodet og er ør og svimmel.

Han er fortsatt ruset.

Politiet kjører ham rett til barnevernsinstitusjonen i Kristiansand, der han skal tilbringe de neste fem månedene.

— Jeg bare kjørte på og ruset meg mens jeg var på institusjon. Prøvde metadon, gjorde alt for å skaffe meg penger til neste rus.

Tatt etter ran

Noen timer tidligere har han ranet en butikk i sentrum av Kristiansand sammen med kamerater.

- Vi trengte penger til rus. Og tok sikte på kassa da vi ikke så noen i butikken, men så kom to jenter plutselig gående. Jeg måtte holde en av dem fast, mens kameraten min tømte kassa, forteller han.

- Hvor mye fikk dere ut av det?

— Nesten ikke noe i det hele tatt, kanskje et par tusen. Men det holdt til dagens rus. Så fikk vi heller tenke på hvordan vi skulle skaffe mer penger i morra, forteller han.

De andre kommer seg unna, men gutten blir gjenkjent, og politiet henter ham hjemme samme kveld.

— Da hadde jeg allerede rukket å ruse meg, røkt hasj og tatt noen piller, forteller han.

Les også: Splitter de kriminelle barnevernsguttene

Startet som 13-åring

Sammen med kameratgjengen begynte han tidlig sin kriminelle løpebane.

- Jeg var vel bare 13 år da jeg prøvde amfetamin første gang. Jeg fikk det av ei venninne, forteller han.

Opp gjennom tenårene var kameratgjengen stadig involvert i småkriminalitet. De var alle i politiets søkelys, men han slapp som oftest unna.

— Jeg var nok utrolig heldig, men jeg har flere småsaker på meg, og politiet har sagt at det blir nok en samlet tiltale, sier han.

Men alvoret gikk aldri opp for ham før den morgenen han våknet på glattcelle og ble kjørt til Sankthansgården.

— Jeg bekymret meg aldri. Jeg hadde alltid tenkt at jeg ikke blir sendt på institusjon. Og så plutselig var jeg der, sier han.

Sterkere stoffer

Under oppholdet på Sankthansgården forteller han om hvordan rusmisbruket steg. Personalet gikk skift, og det var nye folk å forholde seg til tre ganger daglig. Han og kameratene stakk derfor ofte av fra institusjonen. 17-åringen klarte ikke å ta behandlerne på alvor.

— Det var utrolig kjipt å være der, rommene var utrivelige, og de hvite gangene ga meg følelsen av å være pasient på et sykehus. Så vi rømte så ofte vi kunne, og jeg prøvde stadig sterkere stoffer.

- Hva ruste du deg på?

— I starten var det vel mest hasj. Men etter hvert gikk det mye i amfetamin, piller, og blanding av ”benzo”( benzodiazepine) og alkohol.

- Hva er det sterkeste du har tatt?

- Det er vel metadon.

- Hva tenker du om det?

- Jeg tenker at jeg var vel narkoman, eller på vei til å bli det. Og kriminell.

  • Jeg tenker at man blir litt hard av å bli behandlet som en kasteball

Skjerfheim-kollektivet i Vestfold. Foto: Bufetat

— Jeg bare kjørte påEtter fem måneder fikk han tilbud om 12 måneders behandling på Skjerfheim-kollektivet i Vestfold.

— Den siste måneden før jeg skulle på Skjerfheim, ruste jeg meg hver dag. Jeg bare kjørte på.

Da han allerede hadde vært fem måneder på Sankthansgården, ble tiden på Skjerfheim satt til syv måneder.

- I starten tenkte jeg bare på å komme meg hjem, henge med venner og ruse meg. Det gikk vel en måned før jeg klarte å sove ordentlig, forteller han.

Da det gjensto 100 dager av behandlingen på Skjerfheim, begynte han å telle ned dagene til han skulle slippe ut og komme tilbake til byen.

På en lapp på rommet på institusjonen, skrev han tallet ”100”.

— Neste dag skrev jeg ”99”. Og sånn fortsatte det.

”Barnevernsbanden”

Nå er han 17 år, og har hatt tid til å reflektere over tiden med rus og småkriminalitet i vennekretsen. Han synes medienes stempling av kameratgjengen fra kristiansandsområdet blir underlig.

— Vi er venner, og ingen erklært gjeng, vi har ledd mye av oppslagene fra tid til annen, sier han.

- Men dere har stelt i stand mye bråk?

- Det var utrolig mye småkriminalitet, det var jo det. Men det som sto i hodet på oss var å få tak i penger. En stund tenkte jeg bare på penger.

— Hva tenker du om ofrene for alle de kriminelle handlingene du har vært med på?

- Det er kjipt for dem, selvsagt. Men jeg tenker at man blir litt hard av å bli behandlet som en kasteball, sier han.

- Hvor mange er dere i vennekretsen?

— Tja, vi er vel rundt ti stykker, tenker jeg.

Han er glad for rutinene han lærte ved Skjerfheim-kollektivet. - Men jeg ønsket meg samtidig bare tilbake til Kristiansand, sier han. Foto: AMUND HESTSVEEN

Med flere hundre forhold knyttet til institusjonsungdommene forstår han likevel fokuset. Og alvoret.— Vi har snakket masse om den tida, og når vi møtes igjen nå, har de fleste blitt voksnere, flere av oss vil bli rusfrie og komme oss i jobb. Men problemene er jo ikke over.

- Har du ruset deg etter at du kom tilbake til Kristiansand?

— Jeg får tilbud, men jeg har takket nei.

Tatt hånd om av venner

Da behandlingstiden på Skjerfheim var over, ble han tilbudt å være der frem til april, når han fyller 18 år.

— Jeg hadde ingen lyst til det. Jeg ville bare tilbake til byen.

- Tenker du at du har takket nei til god hjelp?

— Jo, men det er ikke et sted jeg kunne tenke meg å være frivillig.

- Har oppholdet der gitt deg noe ballast, tror du?

- Jeg har jo lært meg rutiner, som å stå opp, lage mat og sånt. Jeg vet at jeg vil kunne klare meg på egen hånd.

Det kommunale barnevernet ga ham tilbud om bostøtte: ”Finn deg en hybel til 5000,-”, så betaler vi den.

- Men ikke noe oppfølging?

— Nei, jeg ble bedt om å klare meg selv, sier han.

Da tok foreldrene affære, og et ektepar i vennekretsen har sagt seg villig til å la sønnen bo hos dem.

Hverdagen hans er radikalt forandret fra tiden før behandlingen. Nå er det opp hver morgen og av gårde på jobb. Mannen i familien jobber i et entreprenørfirma, og 17-åringen har fått midlertidig jobb som snekker.

Kriteriene er klare: Hver kveld klokken 21.00 hentes han i byen, og det er ikke snakk om å skulke jobb. Det ønsker heller ikke 17-åringen.

- De passer godt på meg, og jeg er med mannen i familien på jobb hver dag, han er snekker, sier han.

Han ser ned på nevene sine, og ruller en sigarett.

I morgen skal han ut og snekre igjen.

— Nå håper jeg det kan føre til en fast jobb, smiler han forsiktig.

- Gode erfaringer med kollektiv

— Det er litt varierende hvordan det har gått med guttene i denne vennekretsen, men jeg er veldig glad for at det ser ut til å løse seg for 17-åringen, sier fungerende fagteamleder Stein Atle Toresen ved Bufetat i Kristiansand.

Noen av 17-åringens kamerater fra Sørlandet har vært med i "Prosjekt respekt", selv har han fått individuell oppfølging og behandling.

Antall straffbare forhold begått av ungdommene har blitt redusert med 76 prosent. Ingen ran er blitt begått i perioden.

Stein Atle Toresen, fagteamleder Bufetat Foto: ARKIV

— Vi har gode erfaringer med opphold i kollektiv, litt vekk fra hjemstedet, sier Toresen. - Det statlige barnevernet tilbød 17-åringen ettervern i form av fortsatt opphold på Skjerfheim, men han ønsket selv heller hjelp og oppfølging fra venner?

— Ja, tilbudet ble gitt, og Skjerfheim har et godt behandlingsopplegg også for ettervern. Men noen ganger velger man andre løsninger, vi driver jo for eksempel med familieråd, noe Kristiansand kommune også har hatt over lengre tid, sier Toresen.

Da 17-åringen takket nei til Skjerfheim, ble ballen spilt tilbake til det kommunale barnevernet, som tilbød ham å finansiere en hybel til 5000 kroner - men uten tilsyn.

- Det er klart det er viktig med et godt tilbud om ettervern etter rusbehandling, sier Toresen. Han synes imidlertid det er sunt at 17-åringen nå ikke lenger er "institusjonsungdom", men på vei til å etablere et vanlig liv.

— Det er jo kjempeflott at denne familien har stilt opp for ham på privat initiativ, sier Torheim.