LILLESAND: Jasmin på 15 år løfter blikket, ser journalisten inn i øynene.
— Barnerettighetene gjelder i Norge, det har jeg lært på skolen. Så hvorfor blir vi ikke behandlet som barn da? Spør hun.
— Barnerettighetene må være for alle barn, ikke bare for noen.
Ulovlig
I et hus tvers over kirka i Lillesand bor en familie på sju. De har ingen pass som forteller hvor de kommer fra, men mor og far flyktet i 1982 fra krigen i Libanon.
Hele Norge venter i spenning på hva som skal skje med Maria Amelie. Men familien Tunc er også «papirløse». Før nå har ingen medier brydd seg om dem.
I ni år har de bodd i Norge. Siden 2007 på asylmottak i Lillesand. Barna trives her, har fått mange venner. Etter skolen går de på går karate- og fotballtrening.
Men ingen av dem har lov til å bo her i landet, etter å ha fått endelig avslag på asylsøknaden i 2003. De har ikke krav på beskyttelse.
— Kanskje vi blir kastet ut i kveld, kanskje i morgen. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å tenke på, sier Jasmin. Og ikke bare for henne.
— Jeg kan ingen ting om Libanon. Jeg føler meg som en norsk, sier Gasali (13)
Yasin på fem år har lagt fra seg Playstation for et øyeblikk. Nå går han med modige skritt mot storebror Mohammed (9).
— Ska mi se hvem som e sterkest? Sier han på klingende lillesandsdialekt.
— Når vi voksne snakker arabisk, spør Yasin hvorfor vi ikke snakker «vårt språk». Han mener norsk, sier mor Cemile
Lengst i Norge
Advokat Bård Syrstad har flere likende saker med andre barnefamilier uten opphold. Men Jasmin og søsknene skiller seg ut.
— Ingen har bodd lengre i Norge enn dem, sier Syrstad.
Derfor mener han saken er klar: Utlendingsnemnda (UNE) må ta hensyn til lovbestemmelser om «sterke menneskelige hensyn», «tilknytning til Norge» og «hensynet til barnas beste».
— Til tross for at disse momentene etter loven skal tillegges betydning, blir det ikke gjort. Jasmin og søsknene fyller helt klart disse vilkårene slik at hun og hennes familie nå burde ha rett til opphold i Norge, sier Syrstad.
Nå er situasjonen vanskelig. Uten ID-papirer kan de ikke returneres til Libanon. Og her i Norge har de begrensede rettigheter. Mor og far har ikke rett til å jobbe, og ingen i familien har rett til fastlege. De får heller ikke ha bankkort eller simkort til telefonen.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Kastet ut
— Jeg vil ikke jobbe svart, derfor har vi svært lite penger å leve for, sier far Hassan.
Han drømmer om å åpne restaurant, slik han gjorde i Tyskland, der familien bodde til de ble kastet ut i 2002. — Men jeg venter, jeg er en tålmodig person. Jeg håper at hvem som helst skal høre oss. Mette-Marit, statsministeren, justisministeren. Alle, sier Hassan.
— Hvem som helst, vær så snill å hjelpe oss og barna våre. Er vi ikke mennesker vi også, selv om vi ikke har pass?
De har blitt kastet ut en gang tidligere. I 2005 bodde de på asylmottaket i Lyngdal. En morgen banket politiet på døra. At Cemile var gravid med yngstemann Yasin, spilte ingen rolle.
— De mente at vi løy, at vi var tyrkere. Derfor sendte de oss til Tyrkia, sier far Hassan.
Men på flyplassen slapp de ikke inn i landet, de hadde jo ikke noe tyrkisk pass.
Barna
— Jeg har lært alt i Norge. Hva skal jeg gjør hvis de sender oss til bake et eller annet sted? Spør Jasmin
Hun har gode karakterer på ungdomsskolen, ligger mellom fem og seks både i muntlig og skriftlig norsk. Men om hun får lov til å begynne på videregående neste høst, vet hun ikke.
— Læreren min sier det jeg kanskje kommer inn på særskilte vilkår. Problemet er at jeg ikke har et personnummer, sier Jasmin.
— Jasmin er ei fantastisk flink og utadvendt jente på alle plan. Hvis vi trenger en konferansier til et eller annet på skolen, så melder hun seg til det, sier kontaktlærer Anne Gulseth ved Lillesand ungdomsskole.
— I perioder som har vært spesielt vanskelige for familien, er hun veldig stille. Hun er jo eldst blant søsknene og vet jo mer enn dem. Det tenker hun nok mye på, sier Gulseth.
Kvelden Fædrelansvennen er på besøk i Lillesand, skal Fatima (12) og Gasali (13) på fotballtrening.
— Jeg liker Manchester og Livepool like god, sier Gasali og smiler.
Men proff fotballspiller vil hun ikke bli når hun blir stor. Favorittyrket er lærer.
Venner
På idrettsplassen ved Lillesand ungdomsskole møter Gasali resten av jentelaget. Ingrid Maria Karlsen gir henne en god klem.
— Jeg synes det er veldig dumt hvis må reise fra Norge. Hun er min venn, sier hun.
Faren hennes, Bjarne Karlsen, er trener for begge to.
— De er her to-tre år, begynner å bli integrert, lærer seg språk, får venner. Først da skal de kastes ut. Det synes jeg er mest betenkelig, sier han.
Så sukker han litt over at Maria Amelie har fått så mye oppmerksomhet i mediene.
— Det er nok av skjebner der ute å ta tak i.
Fædrelandsvennen har vært i kontakt med Politiets utlendingsenhet. De kan ikke kommentere situasjonen til familien Tunc.