Kristiansand Gimlemoen— Jeg grudde meg til å gå på skolen hver eneste dag. Jeg ble dyttet, dynket med vann fra doen, fikk alle slags stygge ord slengt etter meg og jeg ble holdt utenfor leken. Men ikke én gang var det noen som grep inn og stoppet mobbingen, sier Kristin H. Tungland. Hun ble mobbet gjennom hele skolegangen. Nå sliter hun med sosial angst og dårlig selvbilde og er bitter på at ingen grep inn.Vi treffer henne på Høgskolen i Agder (HiA) sammen med Ingrid Lund, forsker, familieterapeut og forfatter av boka «Hun sitter jo bare der». Hun har gjennom sin forskning intervjuet barn og unge som er stille på skolen og opplever det som et problem. En av årsakene til barns taushet kan være at de blir utsatt for mobbing. Lund oppfordrer voksne til å prioritere denne gruppa barn som er så lett å overse siden de, i motsetning til mange andre, ikke krever så mye. «De stille barna».

Mandag skal de være med på NRK-programmet «Kos og kaos» og snakke om «de stille barna», og om hva voksne kan gjøre for at andre skal slippe å oppleve det Kristin har opplevd. Kristin studerer for tiden engelsk språk og kultur ved høgskolen. - Jeg var bitte liten av vekst da jeg begynte i første klasse. Jeg hadde store briller, var redd for alt og gråt for ingenting. I tillegg tok jeg aldri igjen, så jeg var et lett offer for mobberne, sier Kristin med et trist smil.Kristin har sterkt nedsatt syn på grunn av en medfødt øyesykdom. Dette førte til at mye av det som foregikk rundt henne gikk henne hus forbi.- Jeg satt mye og skriblet på en blokk og så ut av vinduet i timene. Jeg var forferdelig stille, ensom og trist gjennom hele skolegangen, sier hun. Fysisk mobbing.

Hun husker spesielt en gymnastikktime da klassen hadde slåball.- Jeg sto som vanlig igjen til slutt etter at alle var blitt valgt. Laget som måtte ha meg med ble så sinte at de halte meg ned på jentedoen og løftet meg oppi doen. Jeg hadde på meg nye semska sko, husker jeg. Jeg har lurt mange ganger på hvor lærerne var da dette skjedde, sier hun.Hun tror mange voksne lar være å gjøre noe fordi de er redde for å bli for involvert. - De har et poeng! Hvis noen hadde hjulpet meg den gangen, hadde jeg nok klamret meg til den personen, sier Kristin. Hun har bodd fem år i Kristiansand, men kommer opprinnelig fra Jæren.Nå bor hun i et kollektiv og har det bedre enn noen gang, men den sosiale angsten sitter i kroppen.- Jeg kjenner ingen av de jeg studerer med og ingen kjenner meg. Jeg prater bare når jeg føler meg trygg, sier hun.Lund har sett at tausheten til barna kan hindre dem i å få venner fordi de ikke får trening i å leke med andre. Da kan de trenge hjelp til å lære kodene.- Mange av de stille barna opplever ensomhet som det vondeste. Atferden deres er et signal om at noe er galt, og da bør det iverksettes tiltak, selv om de ikke skriker høyt eller forstyrrer, sier Lund.- Vi vet at jo lengre barna blir oversett jo større konsekvenser får det for deres psykiske helse.Tekst: Nina Skråmestø Nesheimnina.nesheim@fvn.no - 38 11 32 16Si din mening om hva som bør gjøres mot mobbing.