— Dagens situasjon er den samme som den gang. Debatten er lik, og jeg mener det er de samme argumentene da som nå. Derfor bør vi dra nytte av erfaringene fra tidligere, sier KrF-veteran Harald Sødal.

76-åringen har møtt i bystyret siden 1968, og fulgte debatten rundt kommunesammenslåingen på 60-tallet tett. Han synes det er uforståelig at det i dagens utredning ikke er viet mer plass til erfaringene fra den gang.

— Dette tok jeg opp på formannskapssamlingen før jul. Hvordan har de klart å lage en tykk utredning om dette, og referere til Danmark og Sverige og alt mulig, men uten én eneste setning eller henvisning til det som skjedde da? Dokumentasjonen er ikke god nok, sier Sødal.

Grundekjøn uenig

Ordfører Arvid Grundekjøn (H) hevder på sin side at de har tatt hensyn til erfaringene fra den forrige kommunesammenslåingen.

— Vi har sett på erfaringene fra forrige gang, i den grad de er relevante. Vi har sett på lokale leserinnlegg fra den gang, vært på mange foredrag, og hatt god tilgang til historiske dokumenter, som rapporten fra Schei-komiteen, sier han.

Schei-komiteen er komiteen som fikk i oppgave å foreslå en mer hensiktsmessig inndeling av norske kommuner.

Harald Sødal og Arvid Grundekjøn er uenige om viktigheten av erfaringene fra kommunesammenslåingen for 50 år siden inn i dagens debatt om ny kommunesammenslåing. Her er de to utenfor Kilden. Foto: Jon Anders Skau

— Vi ønsker ikke å gjennomføre noe kopiarbeid fra den gang. Samtidig har ikke mennesker forandret seg så mye, de er opptatt av de samme tingene som den gang. Identitet, tjenesteproduksjon og fagmiljøer, sier Grundekjøn.Schei-komiteens arbeid med å effektivisere offentlig administrasjon begynte allerede i 1946. I 1964 ble forslagene til nye kommunereguleringer lagt fram for Stortinget. I perioden 1958-1967 ble antall kommuner ble redusert med 290, til 454. Nå skjer altså det samme igjen. Stortingsflertallet har pålagt kommunene å utrede mulige sammenslåinger for å skape mer robuste kommuner. Et utvalg nedsatt av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner foreslo i mars 2014 at antall kommuner bør reduseres fra dagens 428 til omkring 100. ## «Snyltet» på Kristiansand

Harald Sødal er fortsatt aktiv i lokalpolitikken, og peker på at selv om mye er likt fra den gang, er det også noen klare forskjeller.

— En sammenslåing virket logisk den gangen. Topografien gjorde det naturlig og talte for at det ville bli en suksess. Alle tjente på den sammenslåingen, sier Sødal.

Oddernes og Kristiansand samarbeidet allerede på mange tekniske områder, både brannberedskap, kloakkvesen samt vann- og strømforsyning. Samtidig krysset befolkningen ofte kommunegrensen uten å tenke over det. Kristiansand ønsket å bevare Baneheia som friluftsområde, og manglet andre utbyggingsmuligheter. Datidens Oddernes lå som en hestesko rundt Kristiansand, og hadde utbyggingsområdene som Kristiansand manglet.

— Det var nok hovedgrunnen til at Kristiansand ønsket en sammenslåing. All ny bosetting foregikk i Oddernes. De hadde ikke et utpreget sentrum, og man kan vel si at innbyggerne «snyltet» på Kristiansand og benyttet seg av kinoen, kulturtilbudet og andre fasiliteter i bydelen, humrer Sødal.

Varoddbrua banet vei

Allerede i 1956 kom Varoddbrua. Den knyttet Randesund og Kristiansand sammen og åpnet et nytt arbeidsmarked for beboerne.

Eilif Timenes (80) var teknisk sjef i Randesund kommune mellom 1962 og 1965. Han mener sammenslåingen var nødvendig. Broen satte fart på tilflyttingen til Randesund.

— Det var viktig for utviklingen av Kristiansand og Sørlandet som helhet. Da broa kom, ble det veldig populært å bygge i Randesund. Hvis Randesund skulle ha fortsatt som egen kommune, måtte de ha ansatt i hvert fall fem-seks mann for å håndtere den voldsomme utviklingen, eller vi kunne gå for sammenslåing. Jeg tror det var det beste valget, og det ble også enstemmig vedtatt i Randesund kommunestyre, sier Timenes.

— Tveit signaliserte tidlig at de ønsket å bli en del av teamet dersom Kristiansand, Oddernes og Randesund gikk sammen. Randesund var positive allerede fra begynnelsen. De var en liten kommune med et lite kommunehus, men med mange oppgaver, forklarer Harald Sødal.

Størrelsen på datidens kommuner talte for sammenslåing. I 1930 var det i gjennomsnitt bare rett under 2000 innbyggere i Vest-Agders kommuner. Tallet økte litt med befolkningsveksten fram mot 50-tallet. Da sammenslåinger kom på agendaen, endret det hele fylket. Mellom 1957-1967 ble antall kommuner i fylket redusert fra 41 til 15, en nedgang på 63 prosent. Dette var den største andelen i landet. Samtlige kommuner utenom Åseral ble berørt.

Skepsis innad

Sammenslåingen skjedde ikke uten kamp. Både i Tveit og særlig i Oddernes var skepsisen stor. Under forhandlingene i Oddernes kommunestyre i 1946 skal det ha blitt sagt: «Jeg vil frabe meg en okkupasjon av kommunen vår, helt eller delvis, verken av kristiansandere eller av tyskere».

Kommunekasserer i Oddernes, Alf Løvdal, skrev i en artikkel i Christiansands Tidende i 1962 at Oddernes klarte seg fint på egne ben og kunne bestå som egen kommune. De hadde hatt en befolkningsvekst på 10.000 personer i årene 1945 til 1955 og en godt utviklet administrasjon, samt mange nye hus i velregulerte strøk. Naturlige forhold innen kommunen gjorde også at denne utviklingen kunne fortsette, mente han.

— Oddernes var en rik kommune. Det er jo sånn at innbyggerne betaler skatt til kommunen de bor i. Siden all utbygging foregikk i Oddernes, hadde de god økonomi, sier Harald Sødal.

En av de store diskusjonene gikk nemlig på skatt. Oddernes sto for 25 prosent (totalt 20 millioner kroner) av fylkesskatten i årene 1952 til 1962. Kristiansand var en bykommune, ikke en del av fylket, og skattet derfor ingenting. Da Kristiansand ble innlemmet i fylkeskommunen i 1964, ble kommunenes utgifter jevnt fordelt. Dette gjorde samarbeidsklimaet bedre.

Schei-kommiteen anbefalte at Kristiansand skulle bestå som egen kommune. I stortingssalen ble det derimot bestemt at alle de fire kommunene skulle slås sammen - mot komiteens innstilling. Kommunekasserer Løvdal måtte bite i seg skepsisen, men fikk jobben som kemner i Kristiansand. Rådmannen i Oddernes ble ny teknisk direktør i Kristiansand.

Kunne blitt Otranes

Mange i Oddernes var i utgangspunktet skeptiske til å slå seg sammen, og mente at de klarte seg fint alene. Ordfører Syvert Messel uttalte at kommunen hadde hatt en formidabel vekst etter krigen og mente at det var vanskelig å ikke bli patriotisk da.

Kristiansand-kommunegrenser-før-1965.jpg

Da sammenslåingen nærmet seg, foreslo samme Messel å kalle kommunen for Otranes, etter det norrøne navnet for Oddernes. Dette var navnet på Kristiansand-området fra gammelt av. Forslaget ble nedstemt til fordel for navnet Kristiansand med 24 mot 113 stemmer. Én stemmeseddel var blank.— Det var litt problematisk for Randesund og Tveit. De følte seg litt i utkanten og glemt bort. Jeg husker at Trygve Sodefjed gikk på talerstolen i bystyret en gang i 1971-72 og spurte «Kan vi komme løs?». Det roet seg fort, og overgangen gikk fint. Folk forstod at det måtte skje, forteller Harald Sødal.

Redd for å havne utenfor

Vennesla-ordfører Torhild Brandsdal (KrF) frykter at en ny sammenslåing igjen gjør at kommuner havner i utkanten.

— Jeg frykter også for at det skal skje en indre sentralisering i en storkommune. Det vi kaller utkanten vil bli enda mer utkanten. Det vil bli stor makt på få hender, og det kan være et sterkt argument mot sammenslåing, sier hun.

— Jeg frykter ikke at den lokale identiteten skal forsvinne. Spørsmålet er om det blir til det bedre for innbyggerne. For meg har det vært viktig å stille spørsmål uten å konkludere, legger hun til.

Arvid Grundekjøn har forståelse for at det kan dukke opp motforestillinger ved en sammenslutning av den størrelsen det nå er snakk om.

Identitet

— Det viktigste er spørsmålet om identitet, det er noe folk bekymrer seg for. Det tar vi hensyn til, og vi kommer til å se nærmere på hvordan noen oppgaver kan legges andre steder enn sentralt i nåværende Kristiansand. Det vil skape utvikling i hele storkommunen. Tanken har aldri vært at store, sterke Kristiansand skal spise opp naboene rundt. Ting skal fungere for helheten. Grunntanken er at vi får mer gjennomslag sentralt, og får til mer sammen, sier Grundekjøn.

Han mener lite tyder på at den lokale identiteten har forsvunnet etter sammenslåingen på 60-tallet.

— Jeg tror de fleste opplever at Randesund, Tveit, Flekkerøy i stor grad har beholdt sin lokale identitet, også innenfor rammene av en større bykommune. Samtidig har de blitt del av en kommune med blomstrende næringsliv og stor vekst, avslutter han.

- Lokalsamfunnene skal bestå

Statssekretær Jardar Jensen i Kommunal- og moderniseringsdepartemenet forteller at de stadig får spørsmål om hvordan de planlagte sammenslåingene vil påvirke identiteten og lokaldemokratiet.

Oslo

— Derfor må vi alle lete etter gode løsninger. Vi har foreslått å se på muligheter for bygdeutvalg eller bydelsutvalg, slik man har i Oslo, sier Jensen.

Han understreker at den lokale identiteten må tas på alvor.

— Vi har alle en tilhørighet til et sted. Hvis noen vil rokke på denne tilhørigheten, blir man usikker på hva fremtiden bringer. Går man dypere inn i det, er det svært få som faktisk har en identitet til selve kommunen, det går mer på lokalsamfunn, skolekretser og bygder. Lokalsamfunnene skal bestå selv om kommunene blir større, sier Jensen.