Kristiansand: I går feiret de sammen med flere hundre andre vietnamesere at det er 25 år siden de første båtflyktningene kom til Sørlandet.

— Vi fikk en ny sjanse i livet. Vi grep den, og med flid og nøysomhet har vi skapt oss et godt liv. Det gjelder ikke bare vår lille familie, men de aller fleste av de omkring tusen vietnameserne på Sørlandet, sier Doan.

De var bare to da de kom til Kristiansand. Men allerede dagen etter ankomst ble de tre.

— Min førstefødte sønn så dagens lys på St. Josephs i januar 1982, sier han stolt. I dag teller familien seks medlemmer. De tre eldste barna studerer, de to i Oslo skal bli økonomer, han i Grimstad skal bli it-ingeniør. Minstemann på sju bor sammen med mor og far i eneboligen på Vennesla.

Livet nå er nokså annerledes enn den gang.

Doan solgte motorsykkelen og alle andre eiendeler. Kjøpte gull, for å kunne betale fiskebåteieren.

De rømte i mai 1981, 110 mennesker i en liten fiskebåt, 85 i en annen. Fem døgn drev de omkring på havet. Mange skip passerte, ingen stanset.

— Etter et par dager hadde vi ikke mer mat. Vi fikk bare en kopp vann i døgnet.

Et norsk skip stanset, de var reddet. Etter et døgn ble de satt i land i Singapore.

— I fire måneder levde vi primitivt, 40-50 mennesker i ett rom. Men ingen klaget, vi var lykkelige over å ha blitt reddet.

De ble overført til Filippinene og sendt på norskkurs. Etter ytterligere tre-fire måneder gikk turen til det fremmede nord.

De ble installert i flyktningemottaket på Møllevannsveien, og morgenen etter fikk Nguyen veer. Bare ett døgn etter en anstrengende flytur halve kloden rundt, fødte hun sitt første barn.

Doan var målbevisst. Han skjønte at han måtte skaffe seg utdanning og jobb.

Etter kort tid ble han ansatt på innvandrerkontoret. Parallelt gikk han på yrkesskolen og tok fagbrev i elektronikk.

— Så fortsatte jeg på ADH, tok cand. mag. i økonomi og matte - også det ved siden av jobben.

Etter et knapt år i mottaket fikk de tilbud om flyktningebolig i Vennesla.

— Der har vi bodd siden. I 1987 ble vi tilbudt å kjøpe huset, og vi slo til, sier Doan, uten helt å kunne skjule sin stolthet.

Han legger ikke skjul på at de måtte leve nøysomt og foreta stenge økonomiske prioriteringer. Men det gikk altså bra - også for barna som nå legger grunnlaget for egne, gode liv.

Kona var hjemme med barna de første årene. Etter hvert skaffet også hun seg skolegang og kurser. I da har hun to deltidsjobber, i en barnehage i Kristiansand og i helsekostbutikken på Vennesla.

De siste åtte årene har Doan jobbet som konsulent i Kristiansand kommunes regnskapstjeneste, og det har han tenkt å fortsette med.

— Om fire år får jeg gullklokka, så vidt jeg vet er jeg den aller første flyktningen som får den ære.

Han er ikke så stor i ordene, men sier med tyngde at livet på Sørlandet har vært godt. De har både norske og vietnamesiske venner. De har engasjert seg i Vietnam-foreningen, i den katolske menigheten og i lokale sammenhenger på Vennesla.

— Nordmenn er litt stille og forsiktige. Men venndølene er i alle fall mer åpne og livlige enn kristiansanderne.

— Har dere levd et liv i savn?

— De første årene hadde vi ikke tid til å tenke slik. Det var bare utdanning, jobb og familie. Men det er klart vi savner familien. Jeg har mor og sju søsken der, men heldigvis kunnet besøke dem de siste årene.

— Kunne det være aktuelt å vende tilbake?

— Det er ikke tema nå, i alle fall ikke for alle seks. Ungene våre snakker jo Vennesla-dialekt, flirer Doan.

Men kanskje om noen år, når han og kona blir pensjonister.

— Da kunne vi kanskje pendle litt. Noen måneder i Vietnam og noen her. Ja, jeg tror kanskje det kunne bli fint, sier Doan van Thao.