Kjære sjefredaktør Finn Holmer-Hoven. Det var ikke meningen å starte en generell debatt om EU, KrF og moralske verdier i internasjonal politikk når du inviterte HiAs ansatte til å bli mer synlige i den regionale utviklingen av Sørlandet. Men i motsetning til hva Kjell Landmark gir uttrykk for i Fædrelandsvennen 30. april, mener jeg at jeg som forsker har plikt til å ta mine forskningsartikler fra munnen og uttale meg om det samfunnet jeg lever i når jeg opplever at den politiske debatten baserer seg mer på medieskapte myter og frykt, enn vitenskapelige fakta og fornuft. Mine studenter vet godt at jeg er en sterk tilhenger av EU, global frihandel og internasjonale politiske forpliktelser for demokrati og menneskerettigheter. Det har jeg aldri lagt skjul på. Men i motsetning til Landmark stoler jeg på at de er voksne og selvstendig tenkende individer, som forstår å være kritiske, og støtter meg heller på den studenten som etter en gjesteforelesning jeg holdt ved en av landets andre høyskoler sa: «Det er godt å få et alternativt syn på ting, for her tenker alle lærerne likt.» Da klokken tikket 00.01 lørdag 1. mai ønsket Den europeiske union ti nye medlemsstater velkommen. I åtte av disse hadde folket levd under kommunismens åk i årtier. Jeg har hatt akademiske forbindelser med sju av dem og vil med utgangspunkt i hva jeg som forsker vet, si at samtlige av dem trenger den internasjonale forpliktende solidariteten EU-medlemskapet gir for å utvikle gode og stabile folkelige demokratier. For en som har studert europeisk historie i 25 år, var det et bevegende øyeblikk å høre den tyske programlederen på den direktesendte fjernsynssendingen natt til lørdag, si til sin polske kollega at utvidelsen av det europeiske fellesskapet markerer slutten på det mørkeste kapittelet i Europas historie. Mitt problem er at i denne historiske stund er norske medier og norske EU-motstandere bare opptatt av den kriminaliteten, prostitusjonen, sosiale dumpingen, salmonellaen og alt annet dritt som nå vil velte inn over det rene og moralsk høyverdige Norges grenser på grunn av EØS-avtalen og Unionens utvidelse mot øst. Hvorfor har ingen i stedet vist litt positivt politisk lederskap og ønsket de nye EU/EØS-borgerne velkommen til frihet, likhet og brorskap, og trumfet gjennom at dette skal skje på like vilkår?I Norge, som i resten av Vest-Europa, har utvidelsen av EU/EØS ført til en oppblomstrende nasjonalisme, som har fått land etter land til å innføre spesielle overgangsordninger for de nye landenes innbyggere. Ordninger som gjør dem til annenrangs borgere i Unionen. Dette er noe jeg som akademiker etter egen mening har plikt til å påpeke som et moralsk politisk problem uten at jeg av den grunn skal bli beskyldt for å drive propaganda for Unionen. Det Landmark ikke ser, eller ikke vil se, er at den nasjonalismen og fremmedfrykten som er på fremmarsj i Europa er et resultat av det folkelige demokratiet han så sterkt hyller som motvekten til de europeiske politiske elitenes integrasjonsprosjekt. Som politisk liberaler har jeg selv sterk tro på folkelig demokrati og er grunnleggende skeptisk til institusjonalisert autoritet. Men av og til må jeg motvillig innrømme at politiske eliter tenker langt mer på folk flest enn folket selv. Det viser blant annet min egen forskning på utviklingen innen EU. Utvidelsen av det europeiske fellesskapet er i tillegg til et markedsliberalt økonomisk prosjekt også et gigantisk politisk solidaritetsprosjekt, hvor elitene i EUs egne politiske og juridiske institusjoner har vært langt mer opptatt av de nye EU-borgernes personlige integritet og verdighet enn nasjonalstatlige politiske eliter og ikke minst de enkelte EU-landenes befolkninger. Som tall fra Eurobarometeret så altfor tydelig viser, ønsker ikke folket i Vest-Europa denne utvidelsen for frihet, likhet og brorskap. Den er drevet fram av elitene på tvers av folkeflertallets vilje. Nå vil sikkert Landmark finne vikarierende motiver for dette. Slik han og andre EU-motstandere gjør med EUs internasjonale engasjement for verdens fattige. Men jeg har ennå til gode å se noe form for dokumentasjon av disse påstandene. For meg blir det derfor viktig og riktig å fremstå med forskningsbaserte motargumenter til det jeg ser på som en stadig mer myteomspunnet og fremmedfiendtlig EU-debatt i Norge. Det foreløpige lavmål i denne debatten ble nådd for to uker siden. I NRK-programmet Brød & Sirkus, med den høyt profilerte Knut Olsen som programleder. Med smil om munnen, øynene stirrende i kamera og en jublende folkemasse ved Handelshøyskolen i Bergen i ryggen, slang Olsen hemningsløst med leppa om hvordan masser av polakker ville strømme til Norge når EU/EØS-området ble åpnet for fri arbeidsinnvandring, og ta nordmenns jobber, arbeide for halv lønn og utnytte norske velferdsordninger. Med klar henvisning til ett bestemt europeisk folkeslag ble altså ordet polakk brukt som samlebetegnelse for en rekke helt ubegrunnede og udokumenterte påstander om snylting og kriminalitet. Bedre ble det ikke da Olsen med selvforherligende fryd avsluttet med å spørre arbeids— og administrasjonsminister Meyer, som deltok i programmet, har du polakk? Etter å ha sett dette programmet reiste jeg en uke i USAs sydstater for å studere afroamerikanernes kamp for like rettigheter i det amerikanske samfunnet. Det første jeg tenkte da jeg så en av Dr. Martin Luther Kings utrettelige taler på video var: Hva er forskjellen på nigger og polakk som politisk begrep? Hvis ledelsen ved Høyskolen i Agder ikke kan leve med at jeg som forsker og foreleser ved Centre for European Studies engasjerer meg med moralsk indignasjon i den norske EU-debatten i høyskolens navn, noe Landmark reiser spørsmål om, kan de si meg opp. I mellomtiden kan jeg bare si meg enig med sjefredaktør Finn Holmer-Hovens hjertesukk i Fædrelandsvennen 30. april: I det største fredsprosjektet verden har sett, utenfor vår egen stuedør, på vårt eget kontinent «{hellip} føler jeg meg som en identitetsløs, displaced person.» Nei takk, Landmark, jeg vil aldri synge Internasjonalen sammen med deg på 1. mai. Som Sovjetunionens nasjonalsang fra 1922-43 symboliserer den alt det jeg som privatperson og statsbetalt akademiker forsøker å bekjempe: politisk inkompetanse, diktatur, undertrykkelse, tortur og drap. Men jeg heiser gjerne flagget 1. mai og feirer dagen. For jeg har stor respekt for det som var dens utgangspunkt: Kampen for frihet, likhet og brorskap for arbeidere og undertrykte i alle land! Hva med å begynne med dem som banker på vår egen stuedør? Så skal nok både jeg og andre som tror på et liberalt demokrati og en kapitalistisk økonomi være villige til å dele både ideer og goder med verdens fattige også utenfor Europa.