SeabiscuitUSA 2003Regi: Gary RossManus: Gary Ross etter Laura Hillenbrands dokumentarromanSkuespillere: Jeff Bridges, Chris Cooper, Tobey Maguire.Dette er en sann historie fra depresjonstiden i USA. En historie om en hest som var ment å skytes, som en halvgammel trener fikk og deretter pleiet, som en forretningsmann kjøpte, og som en halvblind jockey red til stor berømmelse, heder, ære og penger mot alle odds. Dette er de nakne, dokumenterte fakta. Dette hendte i årene 1937/38. Samtidig fungerer dette nærmest som en fabel om en forretningsforbindelse som utvikles til vennskap, som så styrkes og foredles gjennom det å tro.Tro på seg selv. Men også noe mer: Tro på at en kan overvinne sine egne skader, feil og skrøpeligheter. Tro på å lykkes gjennom vilje og fokusering. Det sies i den forbindelse flere visdomsord. De kan synes enkle, men de er ærlige og virkningsfulle: «Du kaster ikke bort et liv selv om det får en skade.» Og: «Alle bør få muligheten til en ny sjanse.»Samtidig fungerer denne historien om samhold og tro også som en metafor for hvordan USA slet seg gjennom depresjonsårene, vokste og kom seg ut av dem. Som ren fortelling har den dynamikk. Men denne dynamikken blir utmyntet rolig, som ei gammel vise med mange vers. Det er likevel effektivt, smidig, det hele føles aldri for sakte, for dvelende. Tidskoloritten er dyktig anrettet, mange bilder føles stofflige; du føler sola, kjenner lukter, fornemmer natteduggen. Deler av denne fortellingen er sentimental. Men det er en god sentimentalitet, ikke en sukret, utenpåklint én. Den går direkte til hjertet og rører ved noen varme, basale punkter i deg.De tre menn som rystes sammen og blir et fast sammensveiset team av vennskap og vilje, er alle merket av livet, hvilket i dette tilfellet vil si depresjonsårene i USA. Alle tre gir ledige og dypt forstående portretter. Både filmen som sådan og Tobey Maguire ble innstilt til Oscar-priser tidligere i år. En film for hjernen, for smilet, men mest for hjertet!