AUDNEDAL: — Pappa har kort hår.... Mamma har langt hår.... Far har kort hår..., sier Synnøve. «Far» Arthur svarer kjapt tilbake til henne der hun ligger på stellebordet og får ny bleie:- Nei, far har lite hår. Men neste gang du klipper deg kan jeg vel få låne litt og lime på!Og så ler de begge to. Det har ikke tatt mange minutter i huset før vi merker den unike og varme kontakten mellom de to.Arthur Stulien fyller 81 år i april. Han er morfar til Synnøve, og har passet henne fra to til fire dager i uken siden hun var ti måneder gammel. Det var han selv som foreslo dette overfor datteren Grethe da hun skulle tilbake til lærerjobben sin på Byremo.- Det var jo litt kjekt å ha noe å gjøre på dagtid. Og så hadde vi to så voldsomt god kjemi. Det er en slik ærlig tillit over et slikt barn, smiler Arthur og ser kjærlig på «gullet» som han kaller henne. Og hun, hun ser like tindrende tilbake der hun sitter på fanget. Gleden over hverandres selskap er svært slående.Vi befinner oss i huset til Grethe Stulien Lauen og Øystein Lauen, tre kilometer fra Byremo. Huset er nytt og det er god plass for Synnøve og hennes to tvillingsøsken på åtte år. Og god plass trenges også når far, som morfar kalles, ankommer klokken 07.50. For han og vesla bruker gjerne god gulvplass. Når vi ankommer sånn i 9-tida, har de bygget en stor togbane på gulvet. De er ikke helt ferdige, og Synnøve ser kritisk på hvordan han hekter sammen togene. - Nei far, det går gale! Pappa får ordne det når han kommer fra jobb, sier hun oppgitt. Arthur må smile. - Pappaen er ingeniør, så han får nok dette til, sier han - før han likevel klarer å fikse biffen og toget kan starte på sin runde. 20 barnebarn

Arthur og hans kone Allis (67) har intet mindre enn åtte barn og 20 barnebarn. Barnebarna er fra ett til 18 år gamle, og hele denne storfamilien bor på Byremo, Mandal og Evje. - Jeg og kona har veldig god kontakt med dem alle. Vet du, de passer på å kjøpe klær til meg når de kommer over noe, humrer Arthur.Men aller tettest kontakt har han med Synnøve, som er det 19. barnebarnet i rekken. De to fant tonen med en gang hun kom til verden.- Jeg vet ikke helt hva det er. Kjemi, er det ikke det det heter, undrer Arthur.For å beskrive den helt spesielle kontakten mellom de to, får vi via mamma Grethe vite at da Arthur i fjor utførte galleoperasjon og lå på sykehus, ble Synnøve veldig urolig over å ha mistet den nesten daglige kontakten med far. På kveldene kom ikke roen over henne før hun hadde fått snakke med han på telefonen. Først da kunne hun legge seg. - Og når familien er samlet går hun alltid til ham, forteller Grethe.Ikke bare ble han galleoperert i fjor, han ble også hjerteoperert, Arthur. Likevel er han altså i stand til å passe vesla på to. - Altså, jeg klarer jo ikke hennes tempo i ett og alt. Når vi går tur, så skjønner hun at hun må vente. Men ellers passer vi greit sammen, forteller Arthur. Det er strålende vintervær ute, og begge har lyst på en liten luftetur. Arthur finner rutinert fram jakke, votter og lue, mens hun selv fisker fram skoene. Snart er de i hagen der huske og et klatrestativ venter.Han får betalt for jobben selvsagt, 30 kroner timen. Men han får lønn i massevis når han ser gleden i ansiktet hennes når han ankommer om morgenen. Tar igjen

Gjennom hele sitt yrkesaktive liv drev Arthur sitt eget transportfirma, Stulien transport. Da ble det lange dager og uker da han ikke var hjemme i det hele tatt. - Det ble nok mye på Allis med alle ungene, medgir Arthur, som likevel mener at også han hadde veldig god kontakt med ungene i oppveksten. Det skjedde ikke minst gjennom den enorme musikkinteressen denne familien har. Blant annet ga de fem søstrene ut en CD-plate i 1999.- Så i den grad jeg har gått glipp av noe av ungenes oppvekst, tar jeg det igjen nå mens det nå er kona som er på jobb, smiler Arthur og løfter vesla ned fra klatrestativet. Vi tråkker inn igjen, nå er hun klar for melkeflasken og så bleieskift. Han legger henne ned på stellebordet ved kjøkkenbenken, skifter hurtig og rutinert på henne. - Ingenting som lukter her i dag, sier han og kaster bleia. Og når det er noe som lukter, så er det selvsagt heller ikke noe problem for denne 80-åringen.Arthur spør om hun er klar for formiddagsluren, men der rister hun bestemt på hodet. I stedet plukker hun fram sitt eget vesle trekkspill. Og da kan jo ikke far være noe dårligere, han griper sitt eget trekkspill som står på stuegulvet. Etter 14 år i Lindesnes trekkspillklubb tar han selvsagt en trall på strak arm. Synnøve trekker i instrumentet det hun makter og får til noen lyder hun også.Det blir i det hele tatt en veldig munter formiddag. Særlig morsomt er det når Arthur kler på en barbiedukke med kjappe bevegelser, noe han åpenbart har gjort før. - Far er snill, sier Synnøve når vi spør hvordan det er å bli passet av ham. Formiddagslur

Etter en stund vil Synnøve legge seg, Hun løper leende foran far til soverommet, og han løfter henne opp i senga. Hun putter tommelen i munnen og vi lister oss ut. - Jeg lar døra stå litt åpen, så hører jeg når hun våkner, hvisker Arthur. Nå har han litt tid for seg selv til kaffe og avis.For mamma Grethe er ordningen fantastisk. Arthur kommer på minuttet når han skal ned til huset, og det blir en myk start på dagen for Synnøve som jo får være hjemme. - Jeg ser jo hvor verdifull denne kontakten med morfaren er for henne, ja, for dem begge. Dette knytter uløselige bånd mellom dem, mener Grethe.Som til slutt må fortelle at Synnøve tar etter Arthur på forskjellige uttrykk han har - som når hun får melk i koppen sin. Da sier hun «sååå takk»! Akkurat som han sier når han får sin kaffe.