KRISTIANSAND: — Det er bare så ufattelig tungt. Sorgen tapper oss for alle våre krefter. Vi er på distanse til jobb, venner og familie. De fleste tror vi har kommet oss gjennom sorgen. Men det er ikke slik. Smerten, lengselen og sinnet er der hele tiden. Nesten hver eneste time gjennom hele døgnet. Vi fikk besøk av familie og venner med blomster den første måneden. Etterpå roet det seg fort ned. Da begynte også den tunge hverdagen.

Torhild og Jarle Sandlie fra Fevik sitter utslitt etter to dagers rettsforhandlinger i Kristiansand tingrett. De har fulgt straffesaken mot lastebilsjåføren som kjørte over datteren deres på morgenen 6. august i fjor. Politiet kom til campingvogna deres og fortalte hva som hadde skjedd. De var selv på sykehuset og identifiserte sin døde datter.

Familien på Fevik hadde fem medlemmer. Nå er de fire.

Tungt og tomt

— Det har vært så tungt, så tungt. Og ingen av dem som skal hjelpe, kom de første fem månedene etter ulykken. Det kommunale hjelpeapparatet hadde vi bare hørt om. Alt var tomt. Det var vanskelig, sorgfullt og meningsløst.

Charlotte Sandlie var en livsglad jente, har en venninne og familien fortalt i retten. Her sammen med hesten hun fikk i fjor.

Torhild har ikke begynt på deltidsjobben som psykiatrisk hjelpepleier.Jarle har ikke vært på jobb etter ulykken. Han orker ikke tanken på å gå tilbake for å sitte bak rattet på lastebilen.

— Firmaet som eier lastebilen som var involvert i ulykken, har nabotomta til min arbeidsgiver. Bare det å se logoen på bilene deres gjør meg vondt, sier Jarle.

I januar var det gått fem måneder siden ulykken. Familien reiste til Kristiansand på minnemarkeringen for dem som døde i trafikken i fjor.

Der og da startet Jarle å fortelle sin historie til en mann de traff, som var helt ukjent for ham. Kona Torhild stod i bakgrunnen og fulgte med. Hun kjente igjen ansiktet på den personen mannen hennes snakket til.

Manglende oppfølging

Jarle Sandlie snakket om manglende oppfølging. Null kontakt med kommunens hjelpeapparat. Han buste ut med all sin frustrasjon om at ingen tok kontakt. Ingen kom familien til unnsetning. Da Jarle var ferdig med sin historie, tok mannen ved hans side opp sitt visittkort. Han ga kortet til Jarle.

På kortet sto det: Hans Antonsen. Ordfører i Grimstad.

Deretter alarmerte ordføreren kommuneoverlegen.

Da begynte det å skje noe. Prest, familiekontoret og en psykiatrisk sykepleier ble koblet inn. Kommunen tok ansvar. Men familien ønsker mer enn en månedlig kontakt med den psykiatriske sykepleieren, slik tilbudet er i dag.

— Det er beklagelig at Grimstad kommune ikke har klart å følge opp familien godt nok i ettertid av ulykken, sier kommuneoverlege Lars Meyer-Myklestad, som er ansvarlig for kriseteamet i kommunen.- Når noen blir utsatt for en slik dramatisk hendelse skal vi bistå. Manglende oppfølging av kriseteamet er uansett mitt ansvar. Ingen skal sitte igjen med en følelse av at vi har sviktet dem, slik det gis uttrykk for her, sier kommuneoverlegen.

Kritikk mot politiet

Politiet får det glatte lag av familien. Null kontakt. Bare et par formelle telefoner.

— Det var ingen menneskelighet hos politiet. Da saken ble henlagt, gikk jeg i ring i stua i flere timer. Heldigvis ble denne avgjørelsen omgjort, sier Jarle.

— Etter henleggelsen hadde politiets ledelse et møte med familien. I etterkant forstår vi at et brev med beskjed om henleggelse i en slik sak ikke var den rette måten å kommunisere på. Denne rutinen må vi se nærmere på. Vi har stor forståelse for at det i en slik sak virker kaldt og kynisk med et brev, sier lederen for politiets påtaleseksjon, politiinspektør Nils Grønås.

Nå er rettssaken over. Familien venter spent på dommen.

I mellomtiden, hjemme på Fevik, vil minstejenta Celine på ni fortsatt komme ned i stua etter at hun har lagt seg. Celine gråter og har det vondt. Eldstedatteren Camilla på 21 har vært med foreldrene i rettssalen. Hun mistet en søster. En bestevenninne.