Gjerder er både nytte og mote, og de har sett ulike ut gjennom tidene.
Fangstgjerder
Det eldste gjerdet vi kjenner til i Norge er fra steinalderen. Dette er et fangstgjerde, laget av stokker risset inn i stein i helleristningsfeltet i Hjemmeluft i Alta.
Det er også funnet svært gamle rester av store skigarder satt opp som fangst— og ledegjerder for storvilt; viltet ble ledet til en åpning i gjerdet hvor det var en fangstgrop.
Steingjerder
Da menneskene begynte å dyrke jorda ble stein et naturlig gjerdemateriale. Stein hopet seg opp, etter hvert som nytt land ble ryddet.
Skigarder
Dette er en av de eldste gjerdetypene. Det har vært brukt som fangst- og ledegjerde, og så lenge mennesker har drevet husdyrhold og jordbruk. En ekte skigard lages av kløyvde stokker, staur og vidjebindinger.
Tregjerder
Etter at sirkelsagene gjorde sitt inntog og spiker ble masseprodusert, så fikk vi på slutten av 1800-tallet dekorative og forseggjorte gjerder.
I tilknytning til sveitserstilen, som var populær mellom ca. 1830 og ca. 1920 fikk tregjerdene en stor grad av detaljrikdom med for eksempel spydformete avslutninger, avfasete kanter og lekter med ulik lengde.
Stakittgjerder
Dette idylliske, oftest hvitmalte gjerdet, har smale, spisse lekter eller sprosser. Omkring 1850 var stakitt med brede bord med spiss eller profilert avslutning utbredt på landsbygda. Stakittgjerdet ble blant annet mye brukt til bygninger i sveitserstil.
Plankegjerder
Disse kan være helt enkle eller mer staselige. Bolighus fra rundt 1920 har ofte forseggjorte løsninger, mens funkishus fra 1930-40-årene derimot har en enkel, renskåren utforming, i tråd med at i funksjonalismen skal unødvendig pynt unngås.
Tette gjerder
Disse finnes vi oftest i tett bebyggelse. Utearealene er som regel små, og folk har behov for skjermet privatliv eller en ryddig fasade.