En fossekall leker seg med ringene i 3. Stampe.
Ingen å se på broa over sørenden av 3. Stampe.
Ingen kamp om plassene.
Om en halvt år er linerla tilbake i bjørka.
Eksempel på travel bruker av Baneheia.
Mannen og hunden var ikke helt alene. Ved sørenden av 3. Stampe har en gjeng tatt pause.

KRISTIANSAND: — Vi går her to-tre ganger i uka. Suverent, sa Steinar Kvanes.

I november pleier både han og hunden stort sett å ha Baneheias mange stier for seg selv.

Enslig var også fossekallen, der den lekte seg med ringer den selv skapte i 3. Stampe.

De mange benkene sto tomme.

Nakne er også bjørketrærne, bortsett fra ett og annet reir som står klart til gjenbruk når lin- erler utpå våren vender hjem fra Syden.

Dårlig tid

En og annen jogger ble også observert, når sant skal sies.

Men slike har sjelden tid til mer enn et hei, og knapt nok det.

De få vi møtte, hadde i alle fall ikke tid til å stoppe for å fortelle hvem de er.

Det betyr at vi har plass til å fortelle litt om Baneheia, som har sitt navn etter reperbanen som lå omtrent der E 18 strekker seg gjennom byen

Marmor

For det er ikke sikkert at Kvares, hunden og joggerne som gikk eller løp i den vakre heia denne dagen, vet at de hadde marmor under beina.

En sone med marmor strekker seg nemlig gjennom terrenget fra Baneheitunnelen, under 3. Stampe og videre mot Eg.

Med Midt-Agder Friluftsråd som kilde, kan vi lese at marmoren ble avsatt som et kalklag på bunnen av havbassenget for cirka 1600 millioner år siden. I forbindelse med en stor fjell- kjededannelse omtrent 500 millioner år senere, ble bergartene foldet og omdannet under høy temperatur og stort trykk cirka 20 kilometer nede i dypet. Dermed ble kalken omdannet til marmor.

Stortyv

Den som jogger eller lufter hunden, kjæresten eller egne tanker, kan også reflektere over «Høilandshåla», den trange hula nede i vannkanten ved nordenden av 3. Stampe. Der skal angivelig stortyven Ole Høiland ha gjemt seg for politiet.

På sørsiden av 3. Stampe ligger Kjempesteinen, som to ganger har blitt utsatt for hærverk. I 1863 ble en del av den øverste steinen sprengt bort. Under andre verdenskrig moret noen tyskere seg med å kaste en håndgranat mot steinen så den øverste delen falt ned. Den ble seinere løftet tilbake på plass.

Også den kunnskapen er herved videreformidlet fra Midt- Agder Friluftsråd.

lars.hollerud@fvn.no - 90870710