Predikantens datter filmet sin fars siste reise

Det første Elisabeth Kleppe spør sin far, predikant Finn Kleppe om, i dokumentarfilmen Predikanten, er om han savnet barna.

— Jeg hadde vel forventet at han skulle svare kontant at han selvsagt savnet oss hele tiden, men han nølte og sa at han var mest opptatt med sitt virke. Vi savnet nok ham mer enn han savnet oss. Jeg ønsket å finne ut hvordan et kall kunne være så sterkt at det gikk foran alt annet, sier Kleppe til Aftenposten.

Søndag kveld, 1. pinsedag, sender NRK1 dokumentarfilmen Predikanten om Finn Kleppe, som i 60 år har reist rundt for De frie evangeliske forsamlinger for å forkynne Guds ord.

Den siste reisen

Vi møter far og datter på en siste bedehus-reise, der begges valg blir belyst.

— Han var aldri en kjendispredikant, og mente selv at det var mange andre som var mer interessante enn ham. Jeg ønsket å finne ut hvordan et kall kunne være så sterkt at alt annet ble valgt bort, sier Kleppe.

Hun fikk ideen til filmen etter å ha jobbet som journalist i mange år, og sett hvordan tro og lekmannskristendom ble omtalt i mediene.

— Jeg kjente ikke igjen måten bedehusmiljøene blir omtalt. Det manglet alltid en dypereliggende forståelse for hva disse miljøene var, og mye av omtalen avslørte at journalistene oppfattet bedehusmiljøene som trangsynte og gammeldagse. Selv om jeg selv valgte å gå ut av det bedehusmiljøet jeg vokste opp i for en del år siden, var det sider ved dette livet jeg ønsket å dokumentere, forteller Kleppe.

- For mange er det provoserende å snakke om Jesus. I blant virker det som det i den norske offentligheten er mer provoserende å snakke om kristen tro enn å snakke om trippelorgasmer og analsex.

- Er filmen din provoserende?

— Den viser mennesker i fri trosutøvelse. Vi ser bønn, Halleluja-rop og tungetale. For mange vil det kunne oppleves som en provokasjon. I dagens offentlighet snakker vi gjerne høyt om andre religioner, på en litt distansert måte. Men hvis du uttrykker at du har en tro, at du tar Gud med i dine livsvalg, er det mange som rett og slett ikke vil ta deg seriøst, sier Kleppe.

Sterk sosial funsjon

Faren Nils Kleppe var svært skeptisk da datteren foreslo at hun skulle følge ham på en «siste reise» til bedehusene han hadde besøkt gjennom 60 år. Faren er en stillfarende mann, han var aldri en av de som ble bedt om å tale på de store konferansene, men hadde sin trofaste skare i bedehus langs hele norgeskysten.

— Akkurat dette, at han jobbet så veldig i det stille, gjorde meg mer nysgjerrig. Det var sterkt å se hvor mange mennesker rundt omkring i landet som hadde et sterkt forhold til min far. Han har vært viktig for veldig mange.

- Så selv om du selv brøt med miljøet, opplever du at det har positive sider?

- Ja, for meg ble det ettervert begrensende å tilhøre et bedehusmiljø. Jeg har fremdeles min kristne tro, men ønsket ikke å tilhøre en forsamling der rammene var trangere enn det jeg ønsket å ha i mitt liv. Men etter noen år begynte jeg å tenke litt annerledes på bedehusmiljøene. De har også en sterk sosial funksjon og er svært viktige i mange små samfunn .

- Hvordan opplevde din far ditt brudd med menigheten?

— Det var svært sårt for ham. Og det snakker vi om i filmen. Det ble naturlig for meg å bruke vår egen historie. Han forstår ikke at jeg velger bort et kristent fellesskap, sier Kleppe.

- Hvorfor valgte han å bli med på ditt dokumentarfilmprosjekt?

— Han er nå 88 år. Etter hvert så han på dette prosjektet som en mulighet til å få forkynne og fortelle om sitt kall til et større publikum.

Pinse - den store høytiden

Det er ikke tilfeldig at dokumentaren sendes 1. pinsedag. Selv om De frie evangeliske forsamlinger ikke er en del av pinsebevegelsen, er pinsen en svært viktig høytid også her.

- De frie evangeliske forsamlinger er en karismatisk, pietistisk bevegelse. Pinsen er selve symbolet på den religiøse kraft Den Hellige Ånd gir de troende. I pinsen var vi alltid samlet og feiret åndsdåpen, Guds kraft, forteller Kleppe.

Kulturvern-støtte

Da filmen var under planlegging, søkte Elisabeth Kleppe støtte fra flere kilder. Hun fikk blant annet økonomisk støtte fra Fritt Ord, Vestnorsk Filmsenter, Norsk Filminstitutt og Norsk kulturråd - fra avdelingen for kulturvern.

— Det sier jo en hel del. Dette miljøet er en del av vår religiøse kulturarv, og min dokumentasjon har fått støtte fra samme kilder som andre kulturminner.

- Lavere status

Selv synes Finn Kleppe prosjektet er fint og at filmen er aktuell.

- Hvis det kan virke slik at det kan vekke det religiøse behovet i mennesket er det viktig for meg. Jeg håper at filmen kan bli til noe godt for mennesker som ser på.

- Opplever du også, som din datter, at kristen tro har en liten plass i dagens samfunn?

— Tro er fremdeles viktig, men det er så mange røster i dagens samfunn. Her i vesten har man forsøkt å erstatte troen med andre verdier som man mener er like viktig for samfunnet. Dermed blir folk rotløse og mangler en åndelig forankring. Den kristne troen har fått en lavere status enn tidligere. Det kan være en følge av at man har fremstilt kristen tro som livsfjern, og at det er mest korrekt å tvile. Men den kristne troen er vårt håp, både som enkeltmennesker og som nasjon, sier predikanten Finn Kleppe.

- Jesus? Da blir det taust!

Prest i Domkirken og på Stortinget, Per Arne Dahl, mener dokumentarfilmskaper Elisabeth Kleppe har rett i at det er en større bluferdighet knyttet til en aktiv utfoldelse av religiøsitet enn for eksempel sex

— Hvis man i selskapslivet eller blant kolleger tar sjansen på å uttrykke sin sans for å følge Jesus, blir det ofte taust. Derfor er det veldig bra at de som representerer ulike former for utøvende religiøsitet, sånn som predikanter, får et ansikt og blir respektert. Kirkens oppgave bør være å bryte denne tausheten og slå sprekker i forlegenheten, mener Dahl. – Man bør kunne leve like åpent med sin religiøse tro som man lever med andre ting som betyr mye for oss i livet. Det er ingen grunn til blygsel!

Forsker Pål Ketil Botvar ved Stiftelsen Kirkeforskning vil nyansere bildet noe:

— Mens religion langt på vei var en privatsak på 1960- og 70-tallet, har vi mye mer offentlig debatt nå om religion, religiøse ytringer og symboler. På den private arena er det nok litt annerledes. Da vil man kunne bli møtt med en del skepsis, særlig hvis det handler om en kristentro mange oppfatter som å ha ytterliggående standpunkter. En tilknytning til bedehusmiljøet vil nok være ganske tabu for mange i dag, sier Botvar.

- For radikalt for norsk kultur

Prest og stipendiat ved Menighetsfakultetet, Sunniva Gylver, påpeker at det avhenger sterkt av hvilket miljø man er i om man blir tatt på alvor eller ikke når man snakker om sin kristne tro.

Mange er nok mer komfortable med en generell spiritualistet og åndelighet enn at man er sterkt engasjert og lar kristendommen spille en viktig rolle i livet. — Mitt inntrykk er at mange gjerne vil ha «den åpne himmelen» og den utvidede virkelighetsoppfatningen som en åndelig tilnærming gir, men viker tilbake når kristendommen får konsekvenser for valg i hverdagen og hvordan man skal leve sitt liv.

Mine muslimske venner har mindre vanskelig enn mange sekulære nordmenn for å forholde seg til at min kristne Gud betyr mye for meg i mitt dagligliv. Å leve slik Jesus sier er ganske radikalt, og jeg tenker det er en del av vår norske kultur at vi liker mindre radikale former for livssyn.