LILLESAND: Ranet av dagligvarebutikken 20. oktober i fjor er blant sakene som fremdeles er uoppklarte . Uten nye opplysninger vil saken trolig bli henlagt.

— Det hadde vært en lettelse å vite hvem ranerne er. Da kunne jeg lagt det ennå mer bak meg, sier Hangeland til fvn.no.

31-åringen fra Lillesand var alene på jobb da to maskerte og bevæpnede menn kom inn i butikken 20. oktober i fjor.

— Det var helt uvirkelig. Jeg husker hvordan de kom busende inn. Det første jeg så var pistolen som pekte mot meg, og kjente deretter en voksende frykt. Jeg var skjelven og redd, og tankene fløy gjennom hodet mitt. På ungene mine, på livet, på alt mulig, sier 31-åringen.

Bundet på hender og føtter

Med våpnene hevet ba ranerne henne finne frem pengene. De to oppholdt seg i butikken i fem-seks minutter.

— Det var noen lange minutter. Det var like før stengetid, og jeg spurte om jeg kunne låse døra. Jeg var livredd for at noen skulle komme inn og forstyrre situasjonen, slik at ranerne fikk panikk. Jeg gikk deretter rundt for å finne alt som var av penger i butikken, sier hun.

Etter å ha overlevert det hun fant av kontanter ble 31-åringen tatt med inn på bakrommet.

— Der teipet de meg på hendene og føttene. De sa jeg kunne ta det helt med ro, og at de skulle ringe politiet om et kvarter. Det gjorde de selvfølgelig ikke, sier hun.

Sluttet i jobben

Kort tid etter at ranerne forsvant klarte hun å komme seg løs ved egen hjelp.

— Av en eller annen grunn var den første jeg ringte min tidligere arbeidsgiver. Da jeg ikke fikk kontakt med ham kom jeg til meg selv, og tenkte: Hallo! Jeg må jo ringe til politiet. Politiet var de første jeg snakket med, sier hun.

Kvinnen ble sykmeldt etter hendelsen, og etter kort tid sa hun også opp jobben ved dagligvarebutikken. Nå jobber hun i barnehage.

— Jeg begynte å jobbe i barnehagen før jul, men ble sykmeldt etter kort tid. I januar begynte jeg igjen, og jobber nå fire dager i uka, sier hun.

- Alt bare fløt

Mye takket være jobben har hun nå begynt å få ransopplevelsen mer på avstand. I perioden etter ranet følte hun seg svært rastløs, og klarte ikke å roe seg ned, spesielt ikke når hun var hjemme alene.

— Så fort jeg sto opp var det bare å kjøre til noen venner eller familie. Jeg var veldig rastløs, og alt bare fløt, sier hun.

Fire måneder etter ranet ser ting litt lysere ut.

— Det går mot lysere tider, men jeg er fortsatt litt i mørket. Jeg låser alt av dører, selv om det er midt på dagen. Jeg er mye mer utrygg enn jeg var før, men det går stadig bedre, sier hun.