Du bodde i Kristiansand i mange år, hva rører seg i kroppen din når du kommer kjørende over bygrensa i dag?

— Det er gode fornemmelser. Det blir som en tidsmaskin, jeg ser etter om tjueårene mine fortsatt sitter i veggene. Jeg flyttet i -92, så mye har gått meg hus forbi. Det meste av Quartfestivalen, for eksempel, jeg aner ikke hvordan det var å være i byen under quarten. Byen er penere nå enn da jeg bodde der. Mer velholdt. Men jeg savner Asbjørnsen-reven, den var som et fyrtårn når man kom kjørende mot Varoddbrua.

Lørdag skal du være konferansier på hyllestkonserten til Alex Scherpf i Kilden. Hva er ditt forhold til ham?

— Jeg kjente Alex først gjennom Tangakavalerene, deretter andre ting, som musikalen «Tørst». I begynnelsen var jeg redd for ham. Det varte i mange år. Han var stor og rufsete, og virket brysk og farlig. Jeg hadde en sterk autoritetsangst og var redd for at han skulle skjelle meg ut. Men det gikk seg til etter hvert. Han var det ene proffe teatermennesket Kristiansand hadde, han hadde tatt regissørutdanning og var profesjonell instruktør. Mange av de som jobbet med Alex utviklet seg fra amatører til proffer, og det hadde mye med ham å gjøre.

Hva gjorde han for Tangakavalerene?

— Han kom inn og strammet oss opp, og sørget for at det ble mindre armer og bein. Det viktigste ved Alex’ teaterinnsats i byen var at han satte opp stykker av skarpe diktere som skrev om døden, politikken og annet voksent stoff. Tangakavalerene var mer et lekeværelse.

**Og Tangakavalerene skal jo ha comeback til sommeren. Hvordan går skrivingen?**

— Den er i rute. Snøballen ruller. Jeg gjør som jeg vanligvis gjør, skriver dobbelt så mye som vi trenger - og kaster den dårligste halvparten. Noen ideer er gode, og noen er så teite at de må prøves.

Da du var i 20-årene og bodde i Kristiansand, var du gitarist og låtskriver i De Stundesløse. Drømte du om å bli rockestjerne?

— Ikke i chipsreklameform. Ikke Idol-aktig. Vi syntes rockestjerner var det kjedeligste som fantes. Vi hadde lyst til å bli likt, og gjerne av mange, men stjernebegrepet tok jeg avstand fra. Og det gjør jeg fortsatt. Det drar med seg uheldige assosiasjoner til avgudsdyrking og rusmisbruk. Det vi drev med, var først og fremst etterdønninger av punken. Musikalsk, men aller mest når det gjaldt innstilling.

Ville 23 år gamle Knut Nærum vært fornøyd med det 53 år gamle Knut Nærum har fått til?

— Det jeg drømte om da jeg var enda yngre, rundt 16, var å ha et halvtimes humorprogram på NRK. Jeg hadde tittelen klar og begynte å skrive sketsjer. Jeg så alt som var av humor på tv og i Halden, der jeg vokste opp. Lystad og Mjøen var viktig, med «Bedre sent enn alvor» på radio. Og så har jeg laget tegneserier siden jeg var liten, det gjør jeg ennå. 23-åringen ville antakelig ha vært misfornøyd med at jeg ikke ble den nye Brecht, men jeg har oppfylt en del av de greiene jeg drømte om da jeg var yngre.

Ikke minst det med humorprogrammet. Du er inne i sesong nummer 16 av Nytt på nytt. Er kvaliteten like god fortsatt?

— Det er vanskelig for meg å bedømme, men jeg hører fra folk at de synes det svinger bra fortsatt.

Men dere evaluerer vel dere selv med jevne mellomrom?

— Hele tida. Hvis vi blir merkbart dårligere, kommer vi garantert til å snakke om det internt. Jeg tenkte allerede etter tre år at ikke noe tre vokser inn i himmelen, og at det var på tide å gi seg. Jeg synes det er enda morsommere å drive på med det nå enn før, men jeg tenker jo at jeg ikke skal gjøre det for alltid. Jeg har samlet opp lapper med ideer til bøker og teaterstykker. Jeg har permer fulle av sånt, som jeg trenger tid til å skrive, mer tid enn det tv tillater.

Dere hadde Paris-terroren som tema for noen uker siden. Ble det diskutert i forkant om det var et greit tema å tulle med?

— Ja, vi hadde en diskusjon om vi kunne snakke om det i vitseform. Det følte vi at vi kunne. Så vi prøvde det og fant ut at vi klarte det, og kunne sende det. Med sånne temaer blir det å lage programmet en utfordring mer enn lek. Det er selvfølgelig ikke noe morsomt med en massakre, men det kan være noe morsomt i hvordan noen reagerer, ting som blir sagt, påskudd og bortforklaringer.

Er det en vanskelig øvelse å ta opp så alvorlige ting i et humorprogram?

— Noen ganger må satiren handle om vonde ting. Da er det vårt ansvar ikke å trå feil. Men skal det være en brodd i det vi holder på med, så må noen mislike det. Det handler mest om ikke å trå over en grense overfor de som er ofre i saken.

Det nevnte terrorangrepet viser at humor ikke nødvendigvis er ufarlig. Ville du nølt med å si det du har å si, dersom du trodde det kunne være risikabelt?

— Jeg håper ikke det. Jeg har aldri tenkt at det er farlig å være meg, jeg er ikke i nærheten av uttrykket til Charlie Hebdo. Prinsipielt mener jeg at det ikke er de som har minst respekt for liv som skal bestemme hva som skal sies og trykkes.

Du deltok i arrangementet Krenk 2015 for en stund siden, der du tullet med religion. Hva er ditt forhold til religion?

— Jeg tror ikke på Gud, men jeg synes det er betryggende at andre gjør det. I tilfelle han fins. Men det er flere ting jeg liker ved religion. Katolikkenes seremonier, for eksempel. Og det sosiale aspektet av islam. Troen på fellesskap. Det å være i et rom fullt av folk som klapper deg på skuldra og tror det samme som deg, står for det samme som deg, det misunner jeg dem.

Lørdag er du å treffe på biblioteket i Kristiansand. Hva skal du gjøre der?

— Jeg skal lese fra bøkene mine «Æ», «Ø» og «Å», det er tre samlinger med parodier og korte tekster i forskjellige sjangre. Blant annet er det noen parodier av kjente forfattere, som Jon Michelet og Hans Olav Lahlum. Og «Fifty Shades of Grey».

Bøker virker å være en av dine største lidenskaper. Hvis du skulle anbefale én bok, som ikke er din egen…?

— Én bok … Da blir det «Den store Gatsby». Det er en spennende og trist fortelling som handler om troverdige enkeltmennesker og samtidig speiler hele samfunnet. Det står mellom den og «Hvem skal trøste Knøttet?»