– Det er vi som har ført kampen, og så har dere på borgerlig side kommet diltende etter, sier Torbjørg Skarpodde (Ap).

– Nei, det er jeg dypt uenig i, smeller det fra Åse Rostvåg (V). Før begge begynner å le. For selv om de to har ulik virkelighetsoppfatning når det gjelder kvinnekampen i forrige århundre, sto de sammen midt oppe i den i mange år.

Begge var med i 8. marskomiteen på åttitallet, og begge var partipolitisk aktive med hver sin periode i bystyret for sine respektive partier. De var også med og startet krisesenteret for kvinner i Kristiansand. Mer om akkurat det senere.

Det var foran 8. mars-markeringen i 1980 Åse Rostvåg ble intervjuet i Fædrelandsvennen under tittelen «Også kvinner må ha lov til å være uenige iblant».

«Parolene for 8. mars-toget uttrykker helt opplagt radikale kvinners meninger », sa hun til avisen den gang. Da hadde hun i flere år latt være å gå i toget nettopp av den grunn.

Nå sier hun:

– Det er fremdeles mange kampsaker som angår alle kvinner, uansett om du er sosialist eller ikke.

Og det er her Torbjørg Skarpodde kommer inn med sin påstand om at frontlinjen i kvinnekampen har vært befolket av sosialistkvinnene.

8. mars ble første gang markert i Kristiansand i 1975. Dette var FNs internasjonale kvinneår og oppvåkningen var stor over hele landet.

Men allerede fra starten var det vanskelig å få samlet troppene til felles front. 8. mars 1975 har Fædrelandsvennen en artikkel med tittelen «Tre kvinneorganisasjoner skal beile til byens publikum i dag». Både Kvinnefronten, Kvinnerådet og Høyrekvinners Klubb hadde egne arrangementer.

Bikinibilde på forsiden.

Det bør forresten høre med til historien at Fædrelandsvennen samme dag på forsiden trykket et bikinibilde i helfigur av Lillian Müller (22) fra Fevik. Intervjuet med henne handlet om hvordan hun slo gjennom som midtsidepike i Playboy og slutter slik:

«Lillian frykter ikke for å miste venninner innen Kvinnefronten. Hun har ingen».

Men med eller uten Lillian Müller: I 1975 samlet Kvinnefronten 400 mennesker under sine paroler, ifølge Fædrelandsvennens førstesideoppslag mandag 10. mars. Artikkelen har for øvrig den megetsigende mellomtittelen «Hva bråker de for? »

Men det var ifølge Åse Rostvåg langt flere som skjønte hva feministene «bråkte for» på syttitallet enn det er nå. Både engasjement og aksept for kvinnekampen var større den gangen. Det er også betegnende at det de siste årene ikke har vært noe 8. marstog i Kristiansand.

Vanskelig å samle fronten.

Men om engasjementet var stort, var det de første årene vanskelig å samle fronten. Om 1975 var vanskelig, ble det ikke noe lettere året etter. Kvinnefronten sto fremdeles lengst til venstre, mens de mer moderate sosialistiske elementene var samlet i Norsk Kvinneforbund. I tillegg kom den borgerlige markeringen ved Kvinnerådet.

Parolene var imidlertid til forveksling like: «Solidaritet kvinner imellom», «Felles kamp mot undertrykkelse», «Fritt yrkesvalg for alle».

– I Mandal var de flinkere til å lage et samlet arrangement. Der gikk alle i samme tog, sier Torbjørg Skarpodde.

Og det var altså i 1980 samarbeidskomiteen for 8. mars fikk i stand en felles markering med rekordmange 500 mennesker under samme faner.

En av grunnene til at det ble lettere å samle seg var ifølge Rostvåg og Skarpodde det økte fokuset på vold mot kvinner i hjemmene. Dette var noe alle følte sterkt for å kjempe mot, uansett politisk ståsted.

Så snille menn.

– Vi hadde faktisk en sosialsjef i kommunen her som mente det ikke var behov for noe krisesenter i Kristiansand, for sørlandske menn var jo så snille! Men bare det første året hadde vi 1000 overnattingsdøgn. Og det tverrpolitiske mangfoldet dukket for alvor opp da krisesenteret for kvinner kom. Der møtte vi kvinner som tidligere ikke hadde engasjert seg i den «politisk orienterte» kvinnekampen, sier Rostvåg.

– Det er krisesenteret som har vært den store saken her i byen, sier Skarpodde.

De var begge med og startet og drev krisesenteret på frivillig basis etter starten i 1982. – Jeg tror vi var oppe i 4000 overnattingsdøgn da jeg sluttet der i 1998, og i dag er det 9000 døgn, sier Torbjørg Skarpodde.

– Det har også vært engasjerende at vi har fått løftet blikket ut i verden. I 1993 og fremover fikk vi samlet veldig mange, fordi vi fokuserte på voldtekt som våpen i krig, sier Skarpodde. Det var på denne tiden serbiske soldater utførte massevoldtekt av bosniske kvinner som et ledd i krigføringen på Balkan. Dette engasjerte bredt, og markeringen i 1993 er kanskje den de to husker med størst glede.

– Det var det året vi hadde suppe på Telford, minnes Skarpodde.

Ifølge Fædrelandsvennens artikkel fra 9. mars 1993 gikk 400 i 8. marstog dette året. Men det var det ikke alle som likte:

– Vi satt på krisesenteret og holdt på å forberede oss til toget. Så ringte telefonen og jeg tok den. Der var det en mann som sa: «Om fem minutter går dere i lufta», sier Skarpodde.

Bombetrusselen ble meldt til politiet, og det var ikke uten spenning de møtte opp til markering på Torvet. Men ingenting eksploderte.

– Vi må aldri gi oss, sier Åse Rostvåg.