Les hele Havnås 17. mai-tale til sine medfanger her!

STAVANGER: 18. juni skal Høyesterett ta stilling til den endelige straffen for de NOKAS-dømte. Erling Havnå fra Arendal ble dømt til 14 års fengsel i lagmannsretten. Bak murene nyter han friheten som er der. Han er litt skremt over at cella har blitt «hjem».

— På fremstillingen - hjemmebesøk med betjenter til stede - var det herlig å møte barna mine, foreldrene mine, eksen og noen kompiser. Men det var enda bedre å komme tilbake til cella mi. Jeg gikk inn på de få kvadratmeterne mine og sa «jess, hjemme igjen». Om kvelden kler jeg på meg cella. Og det trives jeg med. Akkurat det er litt skummelt.

Vi traff Havnå denne uken på et besøksrom i Stavanger fengsel.

«Sleggemannen» fra Arendal forteller åpent om livet før, under og etter ranet og dommen.

— 12 eller 21 års fengsel? Ett fett for meg. Jeg tilpasser meg livet her inne. I mai har jeg permtid. Det som betyr noe, er at jeg da kan komme ut, og så komme tilbake hit.

— Ei heller kan jeg tjene noen penger. Millionkravet Nokas har på meg, begrenser det. Men jeg kan leve greit på minstepensjon. Her inne blir jeg vant med å klare meg med lite.

— Folk flest regner vel med at du har litt i bakhånd etter ranet?

  • Har du ikke kontroll på pengene, er de vekk. Jeg har ikke hatt kontroll på pengene. For meg er de vekk.

Sviket mot barna Han erkjenner at han har sviktet barna sine og foreldrene sine. Det er tungt å bære. Han kaller det et svik.

— Hvordan er det følelsesmessig?

  • Jeg var i sorg da jeg ble pågrepet for ranet. Halvannen måned før døde min lillebror, Magne, i drukningsulykken utenfor Risør. Så har jeg fått sorgen over at jeg har sviktet de jeg er glad i. Bearbeidelsen av denne sorgen må jeg gjøre helt alene. Det er trist at vi aldri får snakket om de vonde tingene, om ranet og sviket. Jeg treffer barna mine et par ganger i året. Sist var i oktober. Når vi treffes, holder vi humøret oppe. Vi kan ikke møtes tre timer, gråte i tre timer og si at «så fint å treffe deg». Derfor får jeg kanskje aldri vite hvordan de egentlig har hatt det. Jeg får ikke se såret, bare arret. Det gjør vondt. Men det er kanskje det beste, tross alt.

— De eneste jeg ringer til i de tilmålte 40 minuttene i uka, er foreldrene mine, barna mine og en nevø som sitter i rullestol. Hvilket liv har han, i motsetning til meg? Jeg har jo tross alt helsa og kommer ut en dag. Det gjør ikke han.

— En kamerat av meg mistet sønnen sin. Jeg ringte ham og fortalte at uansett hvor lang fengselsstraff jeg fikk, var hans straff verre. Tenk å miste noen som står deg så nær. Det gjelder å sette ting i perspektiv. Det lærer man her.

Aldri mer Arendal

  • Jeg ser ikke for meg at jeg kommer tilbake til Arendal noen gang. Jeg kan ikke tenke meg å måtte bøye hodet og stå til rette gang etter gang for det jeg har gjort. Ingen har grått så mange timer på cella som meg. Det er grenser for skam man skal bære. Jeg har litt av samme følelsen som Arne Treholt ga uttrykk for på TV nylig. Han måtte vekk fra Norge for ikke å være en vandrende «sak».

— Da jeg ble pågrepet, regnet jeg med å bli dømt. Det var forferdelig å høre av Alf Henrik Christensen (også Nokas-dømt red.anm.) at datteren min hadde kommet løpende inn i gymmen da jeg var pågrepet, hun gråt og sa at «det må jo være feil». Jeg orker nesten ikke tenke på det, sier han stille.

— Jeg forholder meg ikke til livet der ute. Men jeg tenker mye på barna mine. Jeg hadde et barn og en ungdom (gutt 10 år og jente 15 år) da jeg ble fengslet, nå har jeg en ungdom (13) og en voksen kvinne (18). De er akkurat som meg, innmari greie, sier han.

Sist han så dem var i oktober.

— De skal ikke bruke fritiden sin på meg, hvis de ikke absolutt vil da, legger han til.

Vel vitende om at de for lengst er voksne begge to når far er en fri mann.

Trigget av rekord Det var ikke primært på grunn av pengene at han ble med på Toskas ranslag. Men det var lysten på rekorden. Tidenes største ran i Norden.

— Jeg har alltid hatt sans for rekorder, selv om det selvsagt også er greit med penger. Jeg maste meg med på ranet av Nokas på grunn av muligheten for å ta rekorden. Vi var forespeilet at vi kunne gå rett inn og hente ut flere hundre millioner kroner, eller så mye vi kunne bære. Den rekorden ville være uslåelig. Det er ikke sannsynlig at så mye penger noen gang ville bli samlet på et tilgjengelig sted igjen, sier han.

— Jeg skulle egentlig bare stå vakt under ranet. Men kvelden før ble jeg spurt om å ta en plass på ranslaget. Jeg ble med inn. Det var et vanvittig kick. Pulsen var så høy bak masken at alt gikk som på autopilot. Jeg klarte ikke å knuse glasset med slegga, slik planen var. Det gikk heller ikke med våpen, før Schumann tømte AG3-en i det. Dette forsinket oss flere minutter. Hadde vi hatt et allmøte der og da, er jeg sikker på at vi hadde returnert. Men vi fortsatte bare.

Mistet grepet I november runder Havnå 50 år. Han er aldri tidligere straffedømt. I Arendal var han kjent som en som tok seg av dem som lå nede. «Gymmen» var arena for å heise folk opp fra rennesteinen. Så gjorde han valg som endret livet hans.

— Jeg mistet grepet om livet mitt etter skilsmissen. Ting gikk ikke som de skulle. Det var trøtte år. Jeg ble kjent med David (Toska, red.anm.) på Lanzarote, og han gjenkjente meg fra en begravelse til en kjenning. David hadde sans for meg. Jeg var den typen som kunne gjøre ting han ikke kunne.

— I januar 2004 ordnet jeg opp i oppgjøret med eksen min, og hun endte opp med alle eiendelene. Jeg var fri til å være med på det store kuppet. David beskrev meg som han i filmen som stoppet bilen midt ute på motorveien, steg ut og droppet sitt gamle liv og begynte et helt nytt. Jeg hadde helt rent rulleblad, hadde aldri vært borti noe før. Så jeg var perfekt for David å ha på laget. Han mente jeg ville kunne passere gjennom alle politisperringene, uten å bli stanset.