BYKLE: Begravelsen bar preg av at bygda har mistet en livsglad og munter gutt.

Det var ingen seter ledig i Bykle kirke i går, og mange måtte stå ute på kirkebakken. Butikker og bensinstasjon var stengt.

Sogneprest Theis Salvesen forrettet under begravelsen. Etter at saksofonist Randi Steinsholt og organist Tonhild Kråkenes hadde spilt «Som når et barn kommer hjem om kvelden», lød kirkeklokkene ettertenksomt i fem minutter før begravelsen tok til.

Kirkerommet denne ettermiddagen var preget av savn og sorg, men også lys og samhold i en tung tid. Hele Bykle sørget sammen med familien til den omkomne Runar Jonson Gjerden (13). Klassekameratene ved Bykle barne— og ungdomsskole sørget stille over å ha mistet en kjær og livsglad venn. Om en måned ville han ha fylt fjorten år.

En lykkelig gutt

— Dette er en mørk dag. Men det finnes likevel lyspunkter. Alle merket vi at Runar var så lykkelig og glad nå, og vi har fått oppleve mange fine øyeblikk sammen med ham. Han var glad i sjø- og båtliv, ski og fotball. Og glad i Jesus, sa sognepresten.

Salvesen gjenga historien fra da Runar var liten, og faren ble tatt i fartskontroll. Da Runar fikk høre om boten, ble han sint og gikk ut til politimannen:

— Hvis faren min har gjort noe galt, er det da ikke noe dere har noe med? Det er Jesus som skal ordne opp i det, sa Runar bestemt.

Snart voksen

Runar skulle begynt i 9. klasse om noen få uker.

— Han var både lys i luggen og lys i hodet. Han hadde planene klare og ville bli ingeniør, sa presten.

Moren fortalte gripende om en ung gutt på vei til å bli en ung mann.

— Vi merket hvordan han sakte var i forandring denne våren og sommeren. Han var en vitebegjærlig gutt, og på vei inn i de voksnes rekker. Nå er det stille på gutterommet, der han pleide å sitte og spille dataspill med kameratene.

Han hadde sommerjobb og var bare hjemom for å spise, før han dro ut for å bade den ulykksalige dagen i forrige uke.

— Vi trøster oss med at han døde da han hadde det gøy. Vi må glede oss over det som har vært, sa hun.

Gladest av alle

Alle tegnet et bilde av en blid og koselig gutt, full av liv og latter. «Bildene av deg er lyse og lette, vi husker dine muntre kommentarer og morsomme påfunn,» var minneord som ble lest opp. Presten talte om hvor forgjengelig livet er.

— Ikke en spurv til jorden uten at Gud ser det. Båter og små gutter går til bunns, tragedier skjer. Slik er livets gang. Vi sitter lammet tilbake, men vi er sammen, og har de lyse minnene. Som alle sa om Runar, som kjente ham:

— Han smilte med hele fjeset.

Hele forsamlingen fulgte deretter familien til graven og til minnesamvær med pizza på samfunnshuset. Slik Runar ville ha ønsket det.