— Hvorfor sier dere dette nå, det er jo allerede bestemt, uttaler Marianne L. Nielsen, leder for Vest-Agder-museet. - Det er trist at byens kulturaktører ikke kan samarbeide fremfor å stikke kjepper i hjulene på hverandre, sier varaordfører Mette Gundersen. Begge utsagnene har denne uken kommet som reaksjoner på at vi som bedriver vår virksomhet på Odderøya, nå velger å gå mot reguleringsplanen som er ute på høring. En reguleringsplan som innbefatter flytting av fylkesmuseet til øya, og som vi mener vil rasere det som er bygget opp. For å svare Nielsen først, er det jo faktisk nå vi har anledning til å bli hørt. At fylkesting og bystyre i villfarelsen har kommet i skade for å gjøre vedtak om å flytte museet, betyr ikke at det er opp og avgjort. Det er først nå vi som ikke sitter i disse folkevalgte organer har anledning til å uttale oss, og det gjør vi så høyt vi kan.Og til Gundersen: Det er ikke oss imot å samarbeide. Men å få en haug med gamle bygninger plassert midt i smørøyet der vi arbeider, mot vår vilje, og uten å ha blitt spurt, er ikke akkurat et perfekt utgangspunkt for samarbeid. Man må være samarbeidsvillig i begge leirer.Vi er etter hvert blitt mange som jobber på Odderøya. Helt i tråd med et annet bystyrevedtak, har en rekke bedrifter innenfor det man kaller «kulturbasert næring» flyttet ut på øya. Kunstnere har sine atelierer her, filmfolket har inntatt flere av bygningene, her er kommunikasjonsfolk, sceneutleie, lys- og lydfolk, designere, musikkindustri og mye annet. Og flere kommer til. Neste store filmsatsning på Sørlandet, filmene om barnevandringene, skal produseres herfra. Og så har vi selvfølgelig Quartfestivalen. Dette er levende kultur. Det er arbeidsplasser, og det er næring. Og der passer et museumstun svært dårlig inn. Slik reguleringsplanen foreligger, er det ingen tvil om at vi som er her i dag blir fortrengt. 31. oktober ble planene for å omgjøre Hans Johnsen-bygget til et lokale for kulturbasert næring skrinlagt, og med det blir det enda vanskeligere for oss å beholde et skapende og samlet tverrfaglig miljø for kulturproduksjon.Man kan si hva man vil om fylkesmuseet, men det er ikke mye som minner om næring. På museet har Kong Midas vært med fingeren sin. Alt er omgjort til gull, men det er helt uspiselig, og friluftsavdelingen er en helt spesiell bygningsmasse man ikke kan gjøre hva man vil med. Jeg tror ikke Marianne L. Nielsen har vært mange ganger på Quarten når hun sier det blir «spennende med Røyksopp-konsert og lasershow mellom husene under Quartfestivalen». Husene i seg selv er helt ubrukelige for annet enn omvisninger. Man har kanskje hatt romantiske visjoner om at det er godt for en sart kunstnersjel å stå inni eller utenfor et koselig loft fra Hylestad og kose seg med staffeli og pensel, men dagens moderne kunstnere trenger helt andre arbeidsforhold. De må ha lys og arbeidsrom og kunne grise og søle og herje med tunge maskiner, sveiseapparat og moderne materialer.Rent museumsfaglig finnes ikke ett eneste argument for å flytte museet. Tvert imot. Friluftsmuseer av den typen vi finner på Kongsgård er en museumshistorisk anakronisme. Det er ikke lenger noe man driver med. I dag verner man husene der de står, i sin opprinnelige kontekst. For å kunne forklare hvorfor et loft fra Valle har den takvinkelen det har, må man kunne se huset plassert i topografien. Dette er bare ett av perspektivene man mister ved å flytte en historisk verneverdig bygning. Argumentet om at det automatisk vil komme masse folk til museet hvis de flytter til Odderøya, holder ikke. Det er nemlig ikke slik at ingen besøker museet. Daglig er det skoler på besøk, og enkelte søndager er det smekkfullt på parkeringsplassen. De har stamgjester fra hele landsdelen, og de mange hundre historieinteresserte eldre i serviceboligene i nabolaget bruker museet for alt det er verd. Museet tilbyr kanskje det eneste friluftsarealet i området. Hvis ikke museet trives på Kongsgård, får de heller sende husene hjem igjen der de kom fra. Det hører uansett ingen steder hjemme å plassere en rekke med nusselige byhus fra Kvadraturen og et laftet liksomtun av hus, mer eller mindre tilfeldig rasket sammen fra ulike bygder i Setesdalen, på en øy i Skjærgården - midt i et levende og skapende kultursenter. Fylkesmuseet klarer utmerket godt å oppfylle sitt mandat der de ligger, kun et par kilometer fra sentrum. Det er faktisk få museer av denne typen som har så sentral beliggenhet i Norge i dag. Harald Sødals vidløftige fantasier om å svippe bygningene over med russiske helikoptre vitner om mangel på enhver realitetsforankring. Museumshus av typen som står på Kongsgård må tas ned bit for bit, og settes møysommelig opp igjen. Et arbeid som per hus koster minst like mye som å oppføre en enebolig. Materialene er gamle og skjøre, og krever spesialkompetanse. Man hanker ikke inn noen gjestearbeidere fra gaten for å håndtere slike klenodier. Det er en liten og eksklusiv gruppe tømrere i Norge som kan denne typen jobber. Prisantydningen på 100 millioner (1997-kroner, vel å merke) er nok helst i underkant av hva det vil koste bare å flytte de gamle husene og bygge nye og moderne administrasjons- og utstillingslokaler. I hvert fall med de terrengmodifikasjoner som ligger inne i reguleringsplanen. Det er ikke for sent å snu. Uten en godkjent reguleringsplan faller bystyrevedtaket på steingrunn, akkurat som det gjorde med Aladdin og Hans Johnsen-bygget. Stopp galskapen nå, la Odderøya leve, og la fylkesmuseet få være der det er. De kan jo begynne med å sette opp et litt festligere skilt, og kanskje gå i dialog med veivesenet om en kjekkere atkomst. Et nytt lokale for formidling bør det vel også kunne bli råd med. Ta gjerne kontakt med oss på Odderøya, vi samarbeider gjerne. Her er mye god kompetanse som kan hjelpe museet gjennom en spenstig modernisering. Vi kommer til dere, dere trenger ikke komme til oss.