Neste år venter en større nasjonal feiring av 100-årsjubileet for den norsk-svenske unionsoppløsningen. I skyggen av dette kommer en annen viktig feiring, nemlig 60-årsdagen for frigjøringen av Norge 8. mai 1945. Flere synes at det er skrevet nok om denne femårsperioden i norsk historie. Men stadige debatter i mediene tyder på noe annet. Hvorfor Norge i europeisk sammenheng har vært så spesielt opptatt av denne perioden, kan man bare spekulere i. Kanskje ble ikke nasjonen rammet hardt nok til å ta et altomfattende oppgjør etter krigen. Mindre flatterende sider ble lagt lokk på eller fortrengt. Nye opplysninger som er fremkommet de ti siste årene, har derimot satt det etablerte konsensusbilde av krigstiden på prøve, og skapt debatt både innenfor og utenfor det krigshistoriske fagmiljøet.En del av ansvaret for denne «krigen», må det norske fagmiljøet ta selv. På mange måter kan en hevde at det har vært to rådende «skoler»: En tradisjonalistisk retning som har hatt fokus på motstandsbevegelsens ulike former og faser, og en revisjonistisk som har ønsket å revidere fremstillingen av motstandsbevegelsen og Nasjonal Samling.Den førstnevnte stod sterkest i tiden rett etter okkupasjonen. Da bar fremstillingene klart preg av hvem som «vant» og «tapte» krigen. Motstandsbevegelsen ble fremstilt som en heltehistorie med glorifisering av deltakende aktører, og det var langt mellom de kritiske røster. Her var motstandskampen mot nazismen og det tysk-norske okkupasjonsregimet det sentrale. Den tapende part, NS-medlemmene, ble på sin side utsatt for stor grad av fordømmelse. I ytterste konsekvens omtalt som «forvillede idealister, skakkjørt ungdom, lykkejegere og mislykkede politikere på jakt etter karrieremuligheter». I denne perioden (1945-50), som også er blitt kalt smertetiden, var det lite rom for avvikende meninger og oppfatninger. Det var i stedet viktig å markere en felles holdning til det som var skjedd, og tilsvarende lett å ty til de glamorøse fremstillingene av «gutta på skauen». Forskere som Sverre Steen, Sverre Kjeldstadli og Magne Skodvin, senere også Ole Chr. Grimnes, Berit Nøkleby og Arnfinn Moland, rettet opp en del av dette i sine fremstillinger, men pendelen svingte i favør av, eller med fokus på motstandsbevegelsen. I løpet av 1970-, 80— og 90-årene svingte pendelen motsatt vei. Flere ønsket nå en mer nyansert fremstilling av Nasjonal Samling og dets medlemmer. Medlemskapet skulle forklares ut fra økonomiske, sosiale, politiske, og kulturelle forhold. Representanter for dette var Hans Fredrik Dahl, Stein Ugelvik Larsen og Øystein Sørensen. Utover i 1990-årene har flere kritiske røster kommet til for å påpeke de mange underbelyste områdene av krigstiden.Lars Borgersrud hevder blant annet at forskningen langt på vei har vært styrt av den kalde krigen. Mange kommunistiske motstandsgrupper er bevisst forbigått i ulike sammenhenger, og krigsaktørene har ikke fått den anerkjennelse de fortjener. Odd Bjørn Fure ved senter for Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo har på sin side hevdet at norsk krigs-og okkupasjonshistorie altfor lenge har vært tolket innen for en stats- og nasjonalhistorisk ramme. Sammen med den kalde krigen har det ført til at mange av de utenlandske krigsfangene i Norge er blitt marginalisert i litteraturen. Videre hevder han at det er påtakelig hvor liten vilje det har vært til å tale minoritetenes sak, særlig når det kan påføre det norske folk og den norske stat noen riper i lakken. Her er det nok å nevne de mange hundre norske jødene som endte i gasskamrene i Auschwitz. Avslutningsvis må man også ta med Tore Pryser som har meldt seg på i debatten ved å antyde at innsatsen til den norske hjemmefronten er blitt forstørret opp på bekostning av andres innsats. Slik kunne man fortsatt. Riktignok er flere av disse tomme feltene i ferd med å bli fylt. Men fremdeles gjenstår en rekke ubesvarte spørsmål, lokalt som nasjonalt. I en tid hvor krigsveteranene takker for seg, og veteranforeninger legges ned, bør dette være et varsku. Fremdeles finnes mange høyst oppegående krigsveteraner, ektefeller og nære slektninger på Agder som gjerne vil og kan fortelle om hva de opplevde, så og gjorde i krigsårene. Egne erfaringer fra reiser på kryss og tvers i Agder-fylkene de fire siste årene, viser at det ennå er mye å hente. Men krigsveteranene lever ikke evig. Det haster derfor å få satt i gang en lokal og regional dugnad for å redde det som fremdeles finnes av opplysninger om andre verdenskrig i Agder-fylkene, og for å fylle det kunnskapsmessige tomrom som eksisterer. Bildet er heldigvis ikke helsvart. Nye prosjekter er under utarbeidelse. I Kristiansand er lektor Øystein Bentsen i avslutningsfasen av sitt mangeårige arbeid med den kommunistiske motstandsbevegelsen på Sørlandet. Professorene Toralf og Asbjørn Tveiten arbeider med en biografi om bygdehøvdingen og motstandsmann Pål Eiken fra Eiken, som var eneste sørlending som ble torturert til døde på det beryktede Arkivet i Kristiansand i 1944. Undertegnedes kartleggingsarbeid over Nasjonal Samling og motstandsbevegelsen i samtlige Agder-kommuner er kommet vel av sted, og ikke minst et tilsvarende prosjekt utført av pensjonert lærer Anna Helle Nilsen, også hun fra Kristiansand. Gjennom arbeid med landsdelens krigsseilerne i hjemmeflåten, uteflåten og marinen har Helle Nilsen forsøkt å gi sjøfolkene en større plass i sørlandsk krigshistorie. I Søgne er krigsbokforfatter Magne Haugland på farten igjen, denne gangen i samarbeid med tidligere varaordfører Harald Sødal. Emnet er russiske krigsfanger og forholdene i fangeleirene i Norge og langs sørlandskysten. Flere arbeider kunne sikkert vært nevnt. Og skal vi tro filmregissør Trygve Allister Diesen, kan Kristiansand kanskje smykke seg med tittelen filmby om det blir en realitet av det planlagte TV-dramaet om perioden 1940-45. Så noe skjer. Men likevel spørs det om ikke både skoleverket, forskningsmiljøene og lokalhistorisk interesserte må stå samlet til en siste kraftprøve, en dugnad på tvers av en eventuell tidligere uenighet, for å få intervjuet flest mulig av dem som fortsatt kan og vil fortelle. For ved neste jubileum kan det være for sent.