Kunder er veldig forskjellige, de kan ikke alltid være lette å hanskes med. Ubestemmelige damemennesker kanskje i særdeleshet. Jeg hører til kategorien, så jeg vet hva jeg snakker om. Det er like før damen skal flytte inn i ny leilighet med 25 kvm bedre plass. Møbelbutikker — here I come!En torsdag ettermiddag, på den tida da folk flest er på vei hjem fra jobb, entret jeg en av dem med hverdagstøy og rufsete hår. En fyr var på vei ut, ellers så jeg ingen. Bak skranken var det folksomt og livlig.Jeg trålte mellom møblene i første etasje, sveipet såvidt innom servisene, før jeg passerte skranken igjen og gikk videre opp hovedtrappa til andre etasje. Der satt det en type i en stol som så ut til å vibrere. Jeg tenkte mitt; han fiklet uanfektet med mobilen.Det var noen sofaer som fanget min interesse, så jeg satte meg videre innover i lokalene (fra sofa til sofa), mens jeg speidet etter skrivebord. Ei seng til kunne jeg også ha hatt. Men hvor var prisene? Det ble rene leteaksjonen. Og det var ingen å spørre. Ingen kunder heller, forresten.Jeg nærmet meg trappen igjen, og nå gjenkjente jeg ham med vibratoren. Wow, jeg var på shopping med en profilert idrettsmann. Han hadde fått selskap av en fyr. Sponsor? Så sånn ut. Jeg kunne sikkert mistenkes for sniklytting der jeg hoppet mellom sofaseter og lenestoler bare et putekast unna.Tredje-etasjen ble inntatt med detektivsansene på. Finne det som finnes bør! Sofaprisene så ut til å gå ned jo høyere man gikk. Men det er ikke alltid man finner selv om man leter. Jeg lettet på puter og følte meg fram, løftet på papirer på skrivebord og til og med ei dyne prøvde jeg meg på.Jeg var visst alene her også. Prøvesittingen førte meg til slutt til ei dør som uventet åpnet seg. Ut kom to pratsomme damer, den ene sivilt antrukket, den andre bærende på en del ting. I et øyeblikks sekund nølte jeg: Skulle jeg avbryte dem - de så ikke ut til å ense meg - eller var tre etasjers forarbeid blitt til et salig kaos i et trøtt hode som trengte et karbohydrattilskudd raskt?Jeg kapitulerte, for damene gikk raskt videre (og sekunder varer ikke lenge), trasket ned trappene, passerte skranken med alle folkene i og kjørte hjem til karbohydrater og en sliten sofa.Torunn HerøyArendal