KRISTIANSAND : — Jeg drømmer om å kunne åpne døren for mine venner og ta imot som den jeg egentlig er, sier Jesper Lassen (43).Derfor går han nå åpent ut med sin historie.Den handler om én person, og om to personligheter. Og den handler om å våge å stå for begge.Vi befinner oss på Tveit en søndag formiddag før jul. Regnet har akkurat gitt seg. Sola er i ferd med å bryte gjennom det tunge skylaget.Men i kjelleren hos ekteparet Anne Kathrine Solbakken og Jesper Lassen er det fortsatt dunkelt. Foran et gammelt skrivebord og opplyst av en enkel lampe, er Jesper i ferd med å «transe». Florlette nylonstrømper dekker lange legger. Dongeribuksa er byttet ut med skjørt, og håret er satt opp i en elegant knute.Rutinerte hender roter rundt i en knallrød beautybag, fylt til randen av eksklusive makeup- produkter. - Jeg kan ikke finne den riktige øyenskyggen, sukker Jesper, og gransker kritisk sitt eget speilbilde.Der er det lite som vitner om at personen der inne er en 43 år gammel mann, bosatt på gårdsbruk, biolog av yrke og godt gift. Men det er heller ikke hele sannheten. Den skal folk få nå.- Jeg er trett av å gjemme meg bak gardiner som er trukket for. Det er utrivelig å måtte smugtitte ut for å se hvem det er som kommer, og å late som om jeg ikke er hjemme. Det kjennes pinlig. Nå vil jeg at folk skal få se meg som jeg er, sier Jesper og legger bena elegant i kors.Hvis det ringer på døra i dag, er det ikke Jesper som tar imot:Si hallo til Lærke Vredestein, en transvestitt på vei ut av skapet. Mann i dameklær

— For å ha det godt må jeg realisere kvinnen og det feminine i meg. Mannsrollen er for trang. Jeg har forsøkt å fornekte det, men ble nødt til å akseptere det. Jeg tror jeg må være født slik, sier Lærke.Prosessen har vært tøff. Tveit er et lite sted. Lærke innser at det ikke er alle som synes det er lett å svelge at kassereren i bygdas idrettslag, naboen, kameraten og arbeidskollegaen, går i dameklær hjemme. Men nå er det ingen vei tilbake.- Ryktene som jeg selv har satt i omløp, har allerede nådd Drangsholt, sier Lærke og kjenner på en blanding av nervøsitet og lettelse.I sommer fikk svigerfamilien og en del venner vite hemmeligheten. Så stod arbeidsplassen for tur. - Jeg øvde meg lenge før jeg gikk inn på kontoret, skrev en mail og trykket «send til alle». Så tok jeg mot til meg og gikk ut for å treffe folk ansikt til ansikt, forteller Lærke.Tausheten var det mest påfallende.- De fleste reagerte tilsynelatende ikke i det hele tatt. Kanskje var de usikre på hva de skulle si. Andre sa til meg at det var modig og tøft gjort. Uansett var det en god opplevelse å stå frem, forteller Lærke og smiler. Nå er hun beredt til å møte resten av verden.Uvitenheten er hennes største fiende.- Fordommer skyldes mangel på kunnskap. For meg er det viktig å vise at jeg lever et helt normalt liv. Jeg går på jobb, spiller el-gitar sammen med kona og lufter bikkjene, forteller Lærke. En utbredt misforståelse er at transer er homoseksuelle. - Å være transvestitt dreier seg ikke om sex. Det er kjønn det handler om. De fleste transer er hetero. Fordelingen mellom heterofile, bifile og homser er tilsynelatende som i resten av befolkningen, forklarer hun. Fånyttes å slutte

For Jesper begynte trangen til å ikle seg kvinnerollen allerede i barndommen. Han var tiltrukket av smykker, strømper og typiske jenteting som å hoppe strikk.- Ungdomsmiljøet med mopeder, fotball og olje under neglene var aldri helt meg. Men det måtte en livskrise til, før jeg aksepterte det, forteller hun.Lærke tror skammen kan være det verste å bære for transvestitter. For en transvestitt er det ikke lett å være stolt av seg selv.- Det finnes neppe en eneste transe som ikke har forsøkt å slutte. Men det er fånyttes. Trangen vil alltid være der, så man kan like gjerne beholde dametøyet, sier Lærke.Selv blakker hun seg ikke på shopping.- Nei da, jeg låner og arver kona, røper 43-åringen med smil.Men selvsagt har hun også sin egen garderobe. Dagens antrekk er en rosa kåpe med matchende skjerf og leppestift. Svigermor sydde kjoler

— Svigermor har sydd et par kjoler til meg, men ellers er det litt vanskelig å finne tøy som passer. Jeg er jo høy og slank, og det som er langt nok, er som regel altfor vidt, sier hun.Sminke, derimot, bruker hun mye penger på.- De fleste transer er godt dollet opp. Når vi holder treff, elsker vi å sminke og pynte oss. Dessuten skal det kraftig foundation til for å dekke en manns skjeggstubber, konstaterer hun.Lærke Vredestein har ikke det store behovet for å «vise seg fram».- Det er kult å gå i private selskap som Lærke, men jeg trenger liksom ikke gå i dameklær på Prix. For meg er det viktigst at jeg kan kle meg om hjemme. Jeg gjør det kanskje fem-seks dager i uka, men det varierer. Omkledningen har også en praktisk side. Det er visse ting man ikke gjør som dame. For eksempel å hogge trær. Det er egentlig ganske spesielt. Jeg kan stå opp om morgenen. Iføre meg thermodress, store støvler, hjelm og sag, før jeg går og svetter med å felle digre trær på skauen. Så går jeg hjem, dusjer, og i neste øyeblikk er jeg en dame på høye hæler og med lakkerte negler, sier Lærke og fniser litt ved tanken.- Selvironi er viktig, konstaterer hun.Hun tror nok at hun opptrer annerledes som Lærke enn som Jesper, også på hjemmebane.- Nå får jeg vel feministene på nakken, men som Lærke er jeg mer opptatt av husarbeid og av å pusle med småting. Kona sier også at jeg har mer blikk for detaljer, medgir Lærke.Det viktigste er imidlertid at andre opptrer annerledes.- De gir meg større spillerom. Folk har andre forventninger til meg som kvinne enn som mann, og det gjør noe med meg. Jeg opplever rett og slett at jeg er mer festlig og utadvendt som dame.birgitte.klekken@fedrelandsvennen.no