VENNESLA: — For oss har møtet med Pårørendegruppa på Vennesla i regi av Landsforeningen mot stoffmisbruk betydd alt. Den har reddet forstanden vår og gitt oss mot til å gå videre, sier Inger og Bjørn Ivar Vøttrup.Livet deres ble snudd på hodet for et par år siden, da det ble klart at sønnen deres var rusmisbruker. Omgivelsene hadde nok sett noen faresignaler, men ikke mor og far.- Han la kortene på bordet. Den snille, flotte gutten vår var rusmisbruker og slet med store problemer. Han gikk i lære og har et rent rulleblad. I ettertid er det ubegripelig at vi ikke oppdaget noe, han bodde jo her hjemme, sier mamma. Informerte alle

Da tårekanalene var tomme, bestemte mor og far seg for å gjøre to grep. De informerte alle om problemet; venner, familie, naboer, arbeidskolleger. Og de søkte hjelp i Pårørendegruppa.- Å fortelle andre om problemene letter veldig på trykket. Et rusproblem er altfor stort til at folk bør prøve å bære det alene. Omgivelsene reagerte flott, ikke en eneste gang ble vi møtt med fordømmelse eller andre negative holdninger, sier Bjørn Ivar.- Nei, men på den annen side skjønner ikke folk hvordan det oppleves. Derfor var det så godt å komme inn i Pårørendegruppa. Vi traff likesinnede, mennesker med samme problem og fortvilelse. Mennesker som hadde lang erfaring i den sorg vi følte. Vi ble forstått og tatt vare på, det er derfor vi gjerne vil bedrive uhemmet tekstreklame for sånne pårørendegrupper eller selvhjelpsgrupper som de kaller det i kristiansandsavdelingen, sier Inger. Taushetsplikt

De to har fått mange og gode råd. Om hvordan de skal omgås sin sønn, hva de bør gjøre og hva de bør unngå. Men først og fremst råd om hvordan de skal ta vare på seg selv i en kamp som for de fleste blir både krevende og langvarig.På Vennesla samles henimot tjue foreldre tre tirsdager i måneden. Hver gang forteller den enkelte hva som har skjedd siden sist, om problemer, om sorger og kanskje et og annet streif av lys. Alle har taushetsplikt, ingen skal vite hvem som møter og hva som sies.- Før var det liksom helga som var ukas høydepunkt. Nå er det tirsdagen, det er ganske merkelig. Men vi gleder oss voldsomt, begge to, fordi vi vet vi får påfyll og nye krefter, sier Bjørn Ivar.Han beklager at de er så få. Rusproblemet omfang tatt i betraktning burde de nok vært hundre på møtene. Eller kanskje to hundre.- For mange er det nok en høy terskel å møte opp. Ofte er det vanskelig å innrømme at ens egne har problemer. Men folk skal vite at de er hjertelig velkommen og at de vil bli tatt vare på, sier Inger. Utfordrer fedre

Bjørn Ivar var selv liten og livredd i starten. Nå er han et helt annerledes og tryggere menneske. Han har erfart at råd, ideer og empati hjelper. Han utfordrer særlig fedrene til rusmisbrukere, de er sørgelig fraværende.- Jeg var på et kurs med 22 deltakere. Jeg var eneste mannen. Altfor mange mødre bærer børa alene, det er helt hjerteskjærende å høre historiene deres. Men hos oss på Vennesla er fordelingen heldigvis bedre, vi er omtrent like mange fedre og mødre.- Hvor lenge varer en slik pårørendegruppe?- Vi er jo bare nybegynnere, men det er nok et evighetsprosjekt. Folk i gruppa vår har vært med siden starten for fem år siden. En av dem har et barn som er blitt rusfri, han har fått jobb og stiftet familie, men mora er altså fortsatt med. For å vise oss andre at det finnes håp, dessuten har hun glede av å øse av egne erfaringer, sier Inger.- Og så må du få med at vi har vært heldige, i forhold til svært mange andre. Familienettverket er tett, de to døtrene våre og familiene deres stiller opp. Vi hjelper hverandre, står sammen, sier Bjørn Ivar.De to har ikke så mye godt å si om rusomsorgen, men det er en annen historie. De velger å glede seg over at sønnen nylig fikk plass på Loland. Han er i gang med et godt opplegg som de har tro på.- Det lysner på Loland, det hører vi på stemmen når han ringer. Og da lysner det her hjemme i stua på Moseidmoen også. For noen dager siden feiret vi to bursdager på Loland, hans 26. og Ingers 59., med både barn, svigerbarn og barnebarn til stede, sier Bjørn Ivar. Perm

På stueveggen henger to store bilder av døtrene med hver sin førstefødte i armene.Snart kommer sønnen hjem på sin første permisjon. Da skal Bjørn Ivar være vaktbikkje, passe på, følge opp, støtte og hjelpe.- Vi er spente. Vi lever i håpet, men er forberedt på sprekker og tilbakeslag. Det er lang vei å gå, oppholdet på Loland kan godt bli på et år eller mer. Men hver tirsdag henter vi nye krefter i Pårørendeforeningen. Folk som sliter alene vet ikke hva de går glipp av. Det er ingen grunn til å skamme seg over at en sønn eller datter er syk, sier Inger. Håp

Bjørn Ivar gleder seg til en søndag i november. Da går Pårørendeforeningen i fakkeltog fra sentrum til Vennesla kirke.- Så går vi fram til alteret og tenner et lys for hver av våre, noen av dem døde, noen levende, sier han.- Mange tror at de har mistet et barn fordi det er blitt rusmisbruker. Det gjør ikke vi. Vi tror og håper at sønnen vår skal klare jobben og vende tilbake som den gamle, gode gutten vår, sier Inger.- Jeg håper at han etter hvert får seg en jobb, at han finner seg et kvinnfolk og stifter familie, sier Bjørn Ivar.- Sånn at vi kan få bilde av ham opp på veggen, sammen med søstrene sine, sier Inger.