birkenes: Mange brospenn strekker hals over Tovdalselvas lunkne sommervann. Nå tenker vi ikke på de asfalterte kjørebroene for dagens travle ferdafolk. Men de vaklevorne og halvt glemte hengebroene, de eikeløvomkransede postkortidyllene og de med rødbrune stålvaiere plantet i fjellgrunn mellom grønne bregneblad. Fra dengang tiden kom og ikke gikk.Helsetilstanden til brospennene er så ymse. Rustfargen er fremtredende på mange av dem. Flere er stengt for all trafikk. Men vakre er de, i både sol og regn. Dette er broer å nyte.Et nitid murarbeid en azteker verdig vitner om stolthet over både håndverket og broene. En gang var de nervetråder i samfunnet. Senere har andre broer overtatt. Nå vil nok noen sykne hen og dø. Mens andre har fått nytt liv, som Rugslandsbroa og Flakkebroa. Og nå står Slogedalsbroa for tur, takket være ukuelig optimisme og dugnadsånd. Emissær med taubane

Det var forresten ved Slogedal det begynte. Det aller første brosambandet over elva i Birkenes skal ha kommet akkurat her, omkring 1900. Men bro og bro, det var en taubane emissær Torstein Haakedal fikk spent over elva. Det fins et morsomt bilde av ham der han står i korga og sveiver, med en stilig antrukket dame og ei jente som passasjer. Seinere ble det hengebro på det samme stedet. Og nå skal entusiaster med utrettelige Terje Murberg i spissen gyve løs på det som er igjen og gjenskape det som var. Murberg stod også i spissen da Flakkebroa ble restaurert for tre-fire år siden. Tre øre for sau

Før broenes tid var det ferjemennene som regjerte. Ferjemannen på Nes på Herefoss hadde sågar skjenkerett for brennevin til ferdafolket på 1800-tallet. Dette forteller Åsmund Knutson i en morsom artikkel om broer og ferjesteder i ett av årsskriftene til Birkenes Historielag. På Nes hadde det trolig vært ferjesund like siden middelalderen. Betalingen var ikke rare greiene, men det var kontanter å ha i neven. I 1898 fattet kommunestyret et enstemmig vedtak: «Det anskaffes og vedligeholdes en sortmalet Tavle hvorpaa Takstene er malt med hvide Bogstaver.» Andreas Holm kunne minnes denne tavla: «Ein person 10 øre, sau og geit 3 øre, ei ku 20 øre og ein hest 40 øre.»«Pirat-taxier» er for øvrig ikke av ny dato. I Birkenes ble det så ille at kommunen måtte vedta politivedtekter om at «hvor offentlig Tjenestemand er ansatt, inden Herredet, skal ingen anden være berettiget til mod Betaling at udføre Ferging dersteds.»På Senumstad hadde de på 1930-tallet en liten treferje som så vidt hadde plass til en bil. Men stoppebommer var det ikke, verken foran eller bak. 29. september 1934 gikk det galt. En personbil fullastet med passasjerer kjørte om bord. Utpå elva tok bilen til å rulle forover, ferja hellet, og bilen forsvant i dypet. Alle fire i bilen inni fulgte med til bunns. Og bare to av dem kom opp til overflaten i live. Gutter og jenter

Men etter hvert overtok broene, både på Herefoss, Senumstad og over elva nedover til Birkeland og Tveit. Nede på Rugsland og Have hadde de et spesielt problem før broa kom. Det hadde nemlig ofte vært overvekt av jenter på vestsiden av elva, mens det i manns minne hadde vært et flertall av gutter på østsiden. Da Kristen Have, på østsiden, giftet seg med gårdsjenta på Rugsland, på vestsiden, hadde han planer om å strekke en vaier fra Have til Rugsland. Så kunne han trekke seg fram og tilbake i en korg. Han sa også at den kunne «Have-guttene bruke til å komme seg over til Rugslandsjentene med». Men noen bro kom det ikke før i 1934. Forhåpentlig fant de unge hverandre likevel.Det var forresten mye lokalt og privat initiativ som gjorde at broene kom på plass. Enten de ble bygget for gående, for hest og vogn eller for bil.Kjærestrømbroa var det for eksempel Adolf Aanesland som fikk bygget, i 1958-60. Han reiste rundt og studerte ulike broer på Sørlandet. Og etter at broa var ferdig fikk han ingeniør Bjarne Aanesland til å teste den. Og det ble gjort på enkleste måte. Ingeniøren beregnet at broa kunne bære en tyngde på 18-20 tonn. Så lastet de en fem tonns lastebil full med sand. Og kjørte over. Mellom stokkene

For alle var det en stor lettelse når broene var på plass. Særlig var det mange som kvidde seg til å sende ungene over elva til skolen. Om sommeren var vassdraget fullt av drivende tømmerstokker. Og vinterstid visste de aldri om isen holdt. Ingen oppvekst med sykkelhjelm, akkurat. Noen av broene er fremdeles i flittig bruk. Andre er preget av slitne nagler og har advarsler om at her vandrer du ut på eget ansvar. Så bare pass deg.Uansett, et godt syn for øyet er broene. Der de ligger badet i lett juniregn. Med en og annen gyte— og gryteferdig laks under seg. Med blåbærlyng i begge ender. Og jenter i vest og gutter i øst. Broene har oppfylt sin misjon. Må de få en god pensjonisttilværelse.