Du har vært en av kildene for Fædrelandvennens artikkelserie om utbruddet av 2. verdenskrig. Hvorfor dette veldige engasjementet for krigshistorie?
— Jeg er egentlig ikke opptatt av krig. Slike enorme krefter, den type spenning og høy fart, er ikke noe for en som aldri har fått en fartsbot.
Neivel...?
— Men jeg er nødt til å ha kolossal respekt for mennesker som er villig til å ofre livet. Tenk deg fiskeren fra Flekkerøy som ble stående på posten sin på Odderøya - ble stående ved kanonen selv når det brant overalt rundt ham, og alt var fullstendig håpløst. Han hadde fått en ordre. Den ville han følge. Sånne folk fortjener ikke å havne i glemmeboka.
Fortell?
— Jeg skal det, men først må jeg få sagt noe om min interesse for fly.
Kom igjen.
— For alt dette startet for meg da jeg som barn ble så opptatt av fly. Veldig opptatt av fly. Konfirmasjonspengene ble brukt til kikkert, og jeg tok med meg mine to mindre brødre på lange, lange spaserturer til Kjevik. De gangene vi var skikkelig heldige, fikk vi se et rutefly lande. Eller to, kanskje. Foreldrene mine både håpet og trodde jeg skulle vokse det av meg. Men nei, det gikk motsatt vei. Så - etter hvert - oppdaget jeg at fly hadde en så sentral rolle i 2. verdenskrig.
Nettopp. Kan du vende litt tilbake til Odderøya?
— Gjerne. Tenk deg Robert Eichinger. Der den norske 23-åringen sto ved sin kanon, må han ha forstått at kampen mot den enorme fienden var nytteløs. Men det stoppet ham ikke. Heller ikke da han ble alvorlig skadet, heller ikke da norske soldater døde rundt ham. Han sloss så lenge det var ordre.
Hvorfor?
— Vent litt... Senere gikk Eichinger aktivt inn i motstandskampen, men ble angitt, tatt til fange, dømt til tukthus. Satt krigen ut. Ble senere admiral. Så skal du høre: Jeg hadde med Robert mange ganger på våre vandringer med skoleelever på Odderøya. Han fortalte nøkternt om alt. Også om det vonde og vanskelige. Jeg så aldri noe sinne eller tårer. Men en gang spurte jeg ham: «Hvordan var dette for deg etterpå?» Da... da så jeg tåren. «Vi ble aldri trodd,» sa Robert.
Hva mente han med det?
— Etter at de utrente norske soldatene hadde tvunget overmakten, som kom inn byfjorden om morgenen 9. april, til å gjøre retrett to ganger, skjedde det tre ting: Oberstløytnant Fosby mottok melding om at det nå var engelske og franske skip på vei inn mot byen. Meldingen var ment for Narvik. Så kom skip inn mellom Oksøy og Grønningen fyr igjen, og nå i en annen formasjon enn de to første gangene - og i tett tåke så Odderøy-soldatene franske flagg på det ene skipet. Tre informasjoner gjorde altså at skipene slapp forbi, og inn til byen. For sent oppdaget de at krigsskipene var tyske. Og først nå nylig fant min kone, Inger Johanne, bildet som viser at skipet bar et signalflagg som til forveksling var likt det franske flagget. Nei, han som sa, «vi ble aldri trodd,» han skal ikke havne i glemmeboka. Ikke han heller.
Hva var...?
— Vent litt. Vi har så lett for å gjøre all krigshistorie så alt for sort/hvitt.
Hva mener du?
— Akkurat som vi hadde noen på Odderøya vi ikke skal glemme, var det andre enkeltmennesker rundt om i hele landet. Og... og... mine mange kontakter i Tyskland har fått meg til å forstå at det selvfølgelig også der var mange, mange som gjorde jobben sin som militære - under kommando.
Ingen går fortere i glemmeboka enn dem som taper. Men de var på taperlaget. Og ingen går fortere i glemmeboka enn dem som taper. Egentlig liker jeg å tenke på det sånn, at mitt prosjekt er å løfte opp folk som på en eller annen måte er bøyd ned - glemt eller er i fare for å bli glemt.
Er det derfor du har skrevet så mange bøker om krigen - bøker som skal erstatte glemmebøker?
— Ja, sånn er det. Enkelte har fortalt, fortalt og fortalt - om seg selv. Og de har fått spille hovedroller i krigshistorien. Andre har tiet. Og det er dem jeg har forsøkt å løfte fram. Egentlig er dette det samme som kona og jeg i alle år har drevet med også i alle våre Rusletur-prosjekter - og bøker som ikke handler om krig: Løftet fram og opp fortellinger fra byens egne nærmiljøer. Du kan forresten notere at det var det jeg likte best som lærer også - når jeg fikk tid og rom til å løfte opp dem som trenger litt mer tid til å lære på en god måte.
Litt mer Odderøya: Hva ville skjedd dersom de hadde lykkes med drive tilbake nazistenes marine en, to eller tre ganger til?
— Da ville det gått med Kristiansand som med andre norske byer som ble flybombet. Flyene ville overtatt, og langt flere enn 13 sivile kristiansandere ville mistet livet.
Publikumet ditt lo inne i salen nettopp da du i foredraget fortalte om din tante. Da hun sammen med andre fra Kvadraturen løp for livet ut av byen - flyktet fra bomber og granater, spurte hun en på veien: «Tror du det blir krig - HER?» Hva tror du, Mæsel, nå i 2015 - tror du det igjen kan bli krigshandlinger på norsk jord?
— Nei du... ...så gale kan ingen igjen være. Kan ikke det. Men se på Ukraina. Nært oss. Og dessverre - enhver krig angår oss. Også dette må noen ta ansvar for å fortelle. For hvis ingen forteller, så angår det heller ingen. Men krig her - en gang til. Nei, det kan ikke gå så galt. Noe må vi ha lært.
Takk. Nå har vi ikke plass til mer.
— Jo, men du, kan du få klemt inn at det nå er to veistubber på Odderøya med navn etter to soldater som mistet livet der ute. Men det burde vært åtte veistubber på øya, med navn fra hver av øyas åtte falne.
Ok...
— ...for da blir de lettere å huske...