— Kapasitet! Det er det styggeste ordet jeg vet om! Jeg orker ikke høre det en gang til!
Melissa Jocelyn Lesamana, profilert SV-politiker fra Kristiansand, nærmest snøfter i telefonen fra den greske ferieøya Lesbos.
— Dette er folk som er i verdens mest fortvilte situasjon. Jeg har tatt imot klissblaute unger som skriker etter mammaen sin, sultne og tørste, og så har de ingen steder å gjøre av seg. Nei, ikke snakk til meg om kapasitet, sier Melissa Jocelyn Lesamana.
Nylig forlot hun den hjemlige valgkampen og reiste til øya for å se flyktningkrisen på nært hold. Hjemme ble det altfor mye snakk og lite handling.
— Jeg måtte se det med egne øyne. Jeg var forberedt på at det ville gjøre inntrykk, men ikke at det skulle bli så sterkt. Og dette er jo egentlig en mild variant av det å flykte over havet, avstanden til Tyrkia er relativt kort, det er ikke så farlig å krysse havet her, sier Lesamana.
Tusenvis kommer daglig
Lesbos, som mange kristiansandere har et forhold til blant annet gjennom Universitetet i Agders tilknytning til øya med sitt studiesenter, har ifølge offisielle tall mottatt tett på 100.000 flyktninger så langt i år.
Bare i august kom 33.000 flyktninger til Lesbos, som har et folketall omtrent på størrelse med Kristiansand - de er rundt 90.000 fastboende.
Forholdene er kaotiske på øya, som er blitt et slags transittmottak for flyktninger. Myndighetene betegner situasjonen som eksplosiv. Nylig kom det til sammenstøt mellom politi og båtflyktinger som kjempet om å komme videre med skip til fastlandet i Hellas.
SV-politikeren ankom Lesbos tirsdag denne uka. Onsdag ettermiddag dro hun til nordsiden av øya, hvor flyktningene ankommer etter overfarten fra Tyrkia, som ligger noen få nautiske mil unna. Fra Lesbos er målet å ta seg videre, til Tyskland, eller hvilket som helst land i Europa som vil ta imot dem.
— De fleste kommer fra Syria, via Libanon og Tyrkia. Ifølge den kommunale pressekontakten her har det kommet rundt 2000 flyktninger hver dag i minst halvannen måned nå, bare til denne øya, forteller hun.
Lesamana dro til stranden sammen med journalist Birgitte Klækken fra Kristiansand Avis og Trond Stalsberg Mydland, forsker i Agderforskning.
Mydland, som er sosialantropolog, er på Lesbos for å følge situasjonen for flyktninger og migranter, og for å dokumentere hvordan den humanitære krisen påvirker øya som allerede er hardt presset etter mange års økonomiske og politiske vanskeligheter. Klækken, som rapporterer fra Lesbos for Kristiansand Avis og Fædrelandsvennen, har tatt bildene til denne reportasjen.
— De som kommer er en klar overvekt av syrere, sier Mydland.
- De bare bølger inn
Noen av flyktningene kommer som hele familier, gjerne i flere generasjoner med foreldre, besteforeldre og barn. Det kommer også kvinner alene med barn, mens mennene er igjen i det krigsrammede Syria.
— I tillegg til syrere er det både irakere, afghanere og noen fra afrikanske land. Det er en miks av klart definerte flyktninger som Europa vil hjelpe, og noen immigranter. De er opptil femti i hver båt, sier forskeren.
Onsdag talte Mydland nærmere tjue båter som i løpet av kort tid ankom strendene på nordsiden av Lesbos.
— De bølger bare inn, konstaterer han.
Det er ikke noe offisielt apparat for å ta imot flyktningene. Bare noen frivillige som deler ut bananer og litt vann, og prøver å få styrt de som kommer i retning nærmeste by. Og så er det lokale folk som plukker opp båtmotorer og annet utstyr som ligger igjen.
— Plutselig dukker det opp noen prikker i horisonten, og vi oppdager flere båter på vei inn. Et par kilometer fra land ser vi at en av dem blir passert av en hurtiggående motorbåt, trolig en patruljebåt fra den greske kystvakten. Da ser vi at gummibåten stopper opp, og mister fremdrift, forteller Mydland.
De får tak i en kikkert og ser folk ligge i vannet.
— Den er overfylt. De høye bølgene fra motorbåten har sannsynligvis kastet dem som sitter på flankene i vannet, forteller Mydland.
Folk i vannet
På stranda blir det hektisk aktivitet. Noen begynner å rope: - Folk i vannet! Vi må prøve å redde dem, få tak i båt!
Sosialantropologen Mydland går fra å være betrakter til å bli deltaker. Han har nummeret til den norske redningsskøyta «Peter Henry von Koss», som han skimter der ute, og ringer dem.
Igjen og igjen.
Ingen svarer.
Og der ute på havet ligger folk i sjøen og kaver.
— Det at en er der, for å forstå som forsker, antropolog, og derfra til å gå inn i det. Er det lov? Det er menneskesmuglere involvert, vi vet jo det. Men vi kan ikke stå og vente heller. Ingen andre gjør noe. Det koker ned til at en kan ikke stå og se på, en må bare trå til, sier Mydland.
Den båtvante mannen fra Mandal får tak i en av motorene som en lokal greker har plukket opp. De får festet den på en litt større gummibåt som ligger på stranda. Heldigvis er den like hel.
— Vanligvis blir de jo punktert når de nærmer seg land, de er instruert til det av smuglerne.
Mydland og grekeren, Dimitris heter han, finner noen kanner med bensin, får koblet til motoren. De utstyrer også en annen, knøttliten båt, med motor. Drar utpå.
— Vi er fire i den største båten. Sammen med meg er en kar med dansksyrisk bakgrunn, og en tyrkisk kvinne. De kan forhåpentligvis kommunisere med de der ute, sier Mydland.
- Freedom, freedom!
Heldigvis flyter båten når de kommer ut. Den er overfylt, og rundt femten personer ligger i vannet.
— Vi får lempet folk vekselvis over fra den andre båten og opp fra vannet. Til slutt er det rundt tretti i hver av de store båtene, og noen små barn i den lille, forteller Mydland.
Med den strandete gummibåten på slep siger de sakte inn mot land.
Alle reddes.
På land står Melissa Jocelyn Lesamana sammen med en håndfull andre frivillige og tar dem imot.
— Det er hjerteskjærende å se og høre. Hva tror du de sier når de setter første bein på stranda? Freedom, freedom! Sikkert det eneste engelske ordet de kan. Og når de finner igjen familiemedlemmer, de kysser og klemmer hverandre, og kysser jorda, forteller hun.
Noen av båtflyktingene er helt stive i blikket. De vet at dette er langt fra en seier, bare begynnelsen på en ny kamp.
— Det er så vondt å se, og at vi gjør så lite, sier SV-politikeren.
Trond Stalsberg Mydland sier dette om det overordnede:
— Det er en komplett mangel på god organisering rundt det som skjer. De som er tilstede må bare improvisere og gjøre sitt beste. Det er ingen prosedyrer. Ingen du kan varsle eller kontakte. Folk bare ruller inn i tusenvis, sier han.
To parallelle spor
En av dem Melissa Jocelyn Lesamana møter på Lesbos, er leder Giorgos Tyrikos-Ergas i den frivillige hjelpeorganisasjonen «Agalia», som samler inn mat og klær som de gir til båtflyktningene.
Ifølge ham er det kun to mulige løsninger på krisen: Stoppe krigen i Midtøsten. Eller å ta imot de som kommer. Lesamana er enig.
— Det er sånn det er. Ferdig snakka. To ting, og vi må jobbe med dem parallelt, mener hun.
Så forteller hun følgende:
— Når Giorgos Tyrikos-Ergas får høre at jeg er politiker, spør han hvor mange vi har tatt imot i vår by. Jeg sier at det opprinnelig var 150, men nå er det oppjustert til 210. — 210.000, spør han.
— Nei, 210 personer.
— Hva? utbryter han.
— Ja, og så diskuterer vi å ta imot 8000 syrere ekstra, i hele landet, i tillegg til de vi ordinært ville tatt imot, sier jeg til ham.
Da forteller Giorgos Tyrikos-Ergas at Lesbos alene har tatt imot 8000 de siste dagene.
— Han er så sint at han holder på å sprekke av det han hører. Å gi penger er bare avlat. Folk må komme ned og se. Hele det nye bystyret må ned, sier SV-politikeren.
Individuelle skjebner
— Hva tenker du kan gjøres, i Kristiansand?
— Vi må snu hver stein. Se på alle muligheter og mobilisere hele byen. Rådmannen må, sammen med Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI), finne ut hva byen maksimalt kan klare å ta imot. Hva antallet faktisk blir, må vi komme tilbake til, det har svirret så mange tall i det siste. Men vi må øke, betydelig, fastslår hun.
— Er du glad for at du dro?
— Alle burde bare gjøre det. Du får en helt annen forståelse for situasjonen. Jeg glemmer aldri den familien jeg møtte i går. Far og to barn og ei klissblaut, høygravid kone. Jeg tok de med i bilen min, sammen med et annet par med et lite barn. Det er ikke lov, men jeg kunne ikke bare forlate dem der på stranda. Det er sytti kilometer å gå til hovedstaden på øya, hvor båtene går videre til Athen!
— Hva gjorde du så?
— Jeg satte dem av på gata i stedet for! Forstår du? Det er om kvelden. Ingen hjelper dem. De må sove ute. Derfra må de klare seg selv, konstaterer hun.
Melissa Jocelyn Lesamana understreket at flyktningkrisen ikke er noen sitt ansvar alene, men et felles europeisk, for ikke å si globalt.
— Vi må se til Tyskland, og vi må ta problematikken på alvor. Og så må vi alle huske på at dette er individuelle menneskeskjebner. Det kunne vært oss. Og det var det for ikke så lenge siden. Vi kan ikke være så ego at vi bare lukker døra for dem.
Lesamana presiserer
I etterkant av intervjuet har Melissa Jocelyn Lesamana kontaktet Fædrelandsvennen og bedt om å få presisere følgende:
«Det var Giorgos som sa at folk måtte slutte å gi penger, men komme ned og se selv. Jeg gjenga det. Han sa at han ikke ville ha en krone mer, men om jeg ville gjøre noe, så måtte jeg ta med meg folk for at de skulle se med egne øyne!
Jeg menervi alle som samfunnsborgeremå hjelpe på vår måte. Det kan være med penger, klær, utstyr, dra ned eller annet.
Jeg svarte Fædrelandsvennen som politiker. Beslutningsmyndigheter har godt av å se virkeligheten i hvitøyet enn bareå bedrive polemikk.»